Intergenerasjonelle traumer: hvordan fortidens folkemord former minoritetsgruppers nåtid
Hvordan kan hendelser fra tidligere generasjoner fortsette å påvirke menneskers liv i dag? For mange individer fra minoritetsgrupper er intergenerasjonelle traumer en hverdagsrealitet, som påvirker deres psykiske helse på måter som ikke alltid er lett å forstå. Disse traumene kan stamme fra historiske hendelser som folkemord, krig og tvungen migrasjon, og kan forsterkes av dagens sosiale og økonomiske utfordringer. Denne artikkelen vil utforske hvordan folkemord opplevd av tidligere generasjoner kan påvirke minoritetsgrupper gjennom intergenerasjonelle traumer. Ved å forstå disse utfordringene kan vi støtte og bidra til bedringsprosessen for de som bærer arrene etter tidligere traumer.
Skrevet av Mathangi Inparajan, Psykologstudent
Hva er intergenerasjonelle traumer?
Intergenerasjonelle traumer handler om de psykologiske, emosjonelle og atferdsmessige effektene som oppleves av etterkommere av personer som har vært gjennom alvorlige traumer som krig, folkemord eller alvorlig overgrep. Disse etterkommerne inkluderer barn og barnebarn av de berørte personene. Denne formen for traumer kan altså overføres gjennom generasjoner, og påvirke individer som ikke direkte opplevde den opprinnelige traumatiske hendelsen. Mekanismene for denne overføringen er komplekse og kan inkludere både biologiske faktorer som epigenetiske endringer, og psykologiske faktorer som overføring av stress og mestringsatferd.
Epigenetikk undersøker hvordan atferd og miljø kan endre genenes funksjon uten å endre DNA-sekvensen. Dette innebærer at handlinger og omgivelser kan påvirke hvordan gener uttrykkes. Epigenetiske mekanismer fungerer som brytere som slår gener av og på, og disse bryterne påvirkes av atferds- og miljøfaktorer. Slike endringer kan overføres til neste generasjon. Når vi ser på epigenetikk i sammenheng med intergenerasjonelle traumer, kan miljøfaktorer som traumatiske opplevelser, endre genuttrykket. Dette påvirker avkommet og skaper en syklus hvor traumer videreføres gjennom generasjoner. Erfaringene til én generasjon kan dermed påvirke genene og opplevelsene til de neste generasjonene.
De psykologiske faktorene som er involvert i overføringen av intergenerasjonelle traumer inkluderer hvordan stress og mestringsatferd læres i familien. Foreldre eller omsorgspersoner som opplever traumer kan utvikle visse måter å takle stress på, som for eksempel å være altfor engstelige eller unngående. Dette kan påvirke det emosjonelle miljøet i husholdningen, og påvirke barnas utvikling av egne stressreaksjoner og mestringsstrategier. For eksempel kan et barn som vokser opp med en forelder som har uløste traumer, være vitne til atferd som overvåkenhet eller følelsesmessig tilbaketrekning, og kan adoptere lignende atferd som et middel til å takle sitt eget stress.
Konseptet med intergenerasjonelle traumer ble først bemerket hos barn til Holocaust-overlevende, som viste forskjellige psykologiske problemer til tross for at de selv ikke hadde levd gjennom Holocaust. Disse problemene inkluderte angst, depresjon og vansker i mellommenneskelige forhold, som ble antatt å være knyttet til foreldrenes traumatiske opplevelser og den påfølgende familiedynamikken. Lignende mønstre har også blitt observert i etterkommere av andre grupper utsatt for ekstreme traumer, som urfolk og afroamerikanere i USA, og overlevende fra andre folkemord i verden. Å forstå intergenerasjonelle traumer er avgjørende for å utvikle terapeutiske tilnærminger som adresserer de unike behovene til berørte familier og for å bryte syklusen av traumeoverføring.
Folkemordet i Rwanda
I 1994 opplevde Rwanda et av de mest ødeleggende folkemordene i historien. I løpet av rundt 100 dager ble omtrent 10 % av befolkningen, hovedsakelig tutsier, som var en minoritetsgruppe, brutalt myrdet under borgerkrigen i Rwanda. Dette resulterte i dødsfallet til nesten 800 000 mennesker og etterlot en varig innvirkning på de overlevende. Folkemordet forårsaket ikke bare betydelige tap av liv, men førte også til omfattende traumer, samfunnsforstyrrelser og langsiktige psykologiske konsekvenser for det rwandiske samfunnet.
Ettervirkningene av folkemordet i Rwanda fortsetter å ha dype psykologiske effekter på overlevende og deres etterkommere. Mange overlevende lider fortsatt av posttraumatisk stresslidelse (PTSD), som i betydelig grad påvirker deres mentale helse og barna deres. Studier indikerer at traumer som foreldre, spesielt mødre, opplever, kan ha alvorlige implikasjoner for deres barns psykiske velvære. Barn av mødre som har levd gjennom folkemordet har økt risiko for å oppleve depresjon, angst og atferdsproblemer som aggresjon og antisosial atferd. Denne forbindelsen skyldes ikke bare direkte overføring av PTSD-symptomer fra mor til barn. I stedet spiller det overordnede miljøet av vold og traumer der disse barna vokser opp, en avgjørende rolle. For eksempel har barn som er utsatt for familievold større sannsynlighet for å utvikle psykiske problemer. Denne eksponeringen stammer ofte fra morens egne opplevelser av vold i barndommen, og det pågående traumerelaterte stresset hun møter.
Begrepet «voldssyklus» er spesielt relevant i rwandisk kontekst. Mødre som opplevde familievold som barn har større sannsynlighet for å vise voldelig oppførsel mot barna sine. Dette opprettholder en syklus der traumer og dets effekter går i arv fra en generasjon til den neste. Dessuten forverrer den vedvarende tilstanden av hypervåkenhet og frykt for tilbakevendende vold, de psykiske helseutfordringene som både mødre og deres barn står overfor.
Vi ser altså at folkemordet i Rwanda har langvarige psykologiske konsekvenser som går utover den første generasjonen av overlevende, og påvirker etterkommeres mentale helse negativt gjennom både direkte og indirekte mekanismer som familievold og mødres PTSD. Mødres PTSD, som er et resultat av folkemordet, kan betraktes som en indirekte mekanisme her. Selv om det ikke er funnet direkte sammenheng mellom mødrenes PTSD og barnas mentale helse, påvirker tilstanden indirekte mødrenes evne til å oppdra barna på en sunn måte. PTSD hos mødre kan føre til generelle svekkelser i oppdragerferdigheter, som utilstrekkelige emosjonelle reaksjoner, forstyrret foreldre-barn-forhold, og dysfunksjonell kommunikasjon.
Å forstå denne dynamikken er avgjørende for å utvikle effektive intervensjoner og støttesystemer. Å håndtere intergenerasjonelle traumer i det rwandiske samfunnet innebærer ikke bare å behandle PTSD hos overlevende av folkemordet, men også å skape et trygt og støttende miljø for barna deres. Ved å bryte voldssirkelen og sørge for psykiske helseressurser, er det mulig å dempe de langsiktige konsekvensene av folkemordet på fremtidige generasjoner.
Det armenske folkemordet
I 1915 satte det osmanske riket i gang en systematisk massakre på omtrent 1,5 millioner armenere. Armenere, som var en kristen minoritet i et overveiende muslimsk imperium, hadde blitt utsatt for alvorlig diskriminering og vold. De ble forbudt å snakke språket sitt offentlig, fikk begrensninger på deres juridiske evner, og opplevde betydelig kulturell og sosial undertrykkelse. Folkemordet begynte med målrettet drap på de armenske intellektuelle og kulturelle lederne, etterfulgt av omfattende ødeleggelser av lokalsamfunn, tvangsmarsjer og grufulle voldshandlinger. Denne grusomheten førte til en enorm spredning av armenske overlevende over hele kloden, og fremmet en sterk følelse av enhet og identitet i diasporaen.
Den psykologiske virkningen av det armenske folkemordet strekker seg langt utover de umiddelbare overlevende, og påvirker flere generasjoner. De primære mekanismene for traumeoverføring innen det armenske samfunnet inkluderer familiefortellinger, kollektiv identitet og kulturell praksis. Barn og barnebarn av overlevende av folkemordet hører ofte detaljerte fortellinger om grusomhetene, som kan føre til livlige mareritt og vedvarende følelser av frykt og tristhet. Dette delte historiske traumet skaper en sterk følelse av ansvar blant yngre armenere, som føler seg tvunget til å hedre sine forfedres lidelser og bevare sin kulturelle arv.
Dette kollektive traumet har formet armensk familieliv og kulturelle praksiser gjennom generasjoner. Intergenerasjonelle traumer hos armenerne kan blant annet føre til mye sorg og psykisk belastning som påvirker familiedynamikken. Familier legger ofte betydelig følelsesmessig vekt på barna, som de ser på som bærere av kulturell kontinuitet og håp for fremtiden. Dette kan resultere i økte forventninger og et intenst følelsesmessig miljø. Mange etterkommere rapporterer følelser av hjelpeløshet og psykisk smerte, og bærer på den uforløste sorgen og traumene til sine forfedre. I tillegg til dette utviklet overlevende fra folkemordet, som ofte opplevde ekstrem sult, en dyp følelse av bekymring for mat og overlevelse. Dette førte til strenge holdninger til matsvinn i familiene, hvor mat ble verdsatt høyt og ikke kastet bort. Denne holdningen ble videreført til senere generasjoner, som lærte å behandle mat med stor respekt og unngå sløsing som en del av deres kulturelle arv. Dette illustrerer atferdsendring over tid som en følge av folkemordet.
Den tyrkiske regjeringens fornektelse av folkemordet forverrer traumene og øker behovet for anerkjennelse og rettferdighet i det armenske samfunnet. Den uløste historiske urettferdigheten opprettholder følelser av sinne, frustrasjon og et ønske om bekreftelse, selv i generasjoner som ikke har vært vitne til folkemordet. Denne pågående kampen påvirker det armenske samfunnets psykologiske velvære, og forsterker en kollektiv identitet sentrert om motstandskraft og overlevelse, til tross for historiske og pågående utfordringer.
Denne artikkelen har undersøkt den betydelige påvirkningen av intergenerasjonelle traumer blant minoritetsgrupper som har opplevd folkemord. Historiske eksempler som folkemordet i Rwanda og det armenske folkemordet viser hvordan etterkommere kan bære psykologiske, emosjonelle og atferdsmessige arr fra hendelser de selv ikke har opplevd. Disse traumene manifesterer seg i økt risiko for dårlig mental helse og påvirker familiedynamikken og kollektive identiteter. Å forstå disse dynamikkene er avgjørende for å tilby mer effektiv støtte og terapi til de som bærer byrden av tidligere lidelser. Ved å anerkjenne de psykologiske, emosjonelle og atferdsmessige utfordringene disse gruppene står overfor, kan vi bidra til å bryte syklusen av traumer og fremme helbredelse på samfunnsnivå.
Det er viktig å merke seg at denne artikkelen kun baserer seg på forskning om to ulike folkemord, og at det finnes mange andre faktorer og hendelser som krig og migrasjon, som også kan føre til intergenerasjonelle traumer. Derfor vil intergenerasjonelle traumer blant minoritetsgrupper være temaet for en artikkelserie. I kommende deler av serien vil vi fortsette å utforske ulike aspekter ved intergenerasjonelle traumer blant minoritetsgrupper. Gjennom denne utforskningen håper vi å bidra til en dypere forståelse av hvordan tidligere lidelser fortsatt påvirker både samfunn og enkeltpersoner, og hvordan vi kan skape et mer inkluderende og støttende samfunn for alle som er berørt av disse utfordringene.
Kilder
American Psychological Association. (2023, November 15). Intergenerational Trauma. APA Dictionary of Psychology. https://dictionary.apa.org/intergenerational-trauma
Mangassarian, S. L. (2016). 100 Years of Trauma: the Armenian Genocide and Intergenerational Cultural Trauma. Journal of Aggression, Maltreatment & Trauma, 25(4), 371–381. https://doi.org/10.1080/10926771.2015.1121191
Roth, M., Neuner, F., & Elbert, T. (2014). Transgenerational consequences of PTSD: risk factors for the mental health of children whose mothers have been exposed to the Rwandan genocide. International Journal of Mental Health Systems, 8(1), 12. https://doi.org/10.1186/1752-4458-8-12
Yehuda, R., & Lehrner, A. (2018). Intergenerational transmission of trauma effects: Putative role of epigenetic mechanisms. World Psychiatry, 17(3), 243–257. https://doi.org/10.1002/wps.20568