Nasjonalblomsten til Tamil Eelam, gloriosaliljen (Gloriosa superba).
Skrevet av Mathangi Inparajan
Hvordan kan hendelser fra tidligere generasjoner fortsette å påvirke menneskers liv i dag? For mange individer fra minoritetsgrupper er intergenerasjonelle traumer en hverdagsrealitet, som påvirker deres psykiske helse på måter som ikke alltid er lett å forstå. Disse traumene kan stamme fra historiske hendelser som folkemord, krig og tvungen migrasjon, og kan forsterkes av dagens sosiale og økonomiske utfordringer. Ved å forstå disse utfordringene, kan vi støtte og bidra til bedringsprosessen for de som bærer arrene fra tidligere traumer. Det anbefales å lese de to første artiklene i serien om intergenerasjonelle traumer og minoritetsgrupper før lesningen av denne artikkelen, for å oppnå en grundigere forståelse av temaet. I de tidligere delene av serien har vi sett på hva intergenerasjonelle traumer er, samt ulike faktorer som kan føre til slike traumer, og hvordan de har berørt flere minoritetsgrupper på et overordnet nivå. I de kommende delene av serien, vil vi fokusere på hvordan disse traumene påvirker ulike minoritetsgrupper, med én gruppe i fokus i hver artikkel, for å oppnå en dypere og mer presis forståelse av konsekvensene. Denne tredje artikkelen i serien vil undersøke hvordan intergenerasjonelle traumer påvirker den tamilske minoritetsbefolkningen fra Sri Lanka, med særlig fokus på psykisk helse, identitet og resiliens.
Historisk kontekst
Historien til den tamilske befolkningen er sterkt preget av langvarig konflikt og systematisk diskriminering i Sri Lanka. Den 26 år lange borgerkrigen, som varte fra 1983 til 2009, markerte høydepunktet etter flere tiår med økende etniske spenninger og statlig undertrykkelse [1]. Den srilankiske staten har historisk vært dominert av en singalesisk majoritetsregjering, som har fremmet politikk og praksis til fordel for den singalesiske majoritetsbefolkningen. Som følge av dette har den tamilske minoriteten i landet vært utsatt for systematisk diskriminering, forfølgelse, seksuelle overgrep, tortur og alvorlige menneskerettighetsbrudd – inkludert handlinger som kan klassifiseres som folkemord og krigsforbrytelser [1].
Før den europeiske kolonialiseringen eksisterte flere kongedømmer på øya, inkludert tamilske riker som ofte var adskilt fra de singalesiske områdene [2]. Dette antyder at tamilene hadde politisk selvstendighet på Sri Lanka før kolonitiden, og at kolonitiden i stor grad påvirket forholdet mellom de etniske gruppene på øya. I 1833 samlet britene hele øya under én administrasjon, noe som, kombinert med deres splitt-og-hersk-taktikk, forsterket etniske skiller og nasjonalisme blant både tamilere og singalesere [2]. Da Sri Lanka ble selvstendig i 1948, ble spenningene mellom den singalesiske majoritetsregjeringen og den tamilske minoriteten mer intens [1]. Mange tamilere opplevde økt marginalisering og diskriminering etter landets uavhengighet [1][2].
Et viktig vendepunkt kom med innføringen av «Sinhala Only Act» i 1956, som erklærte singalesisk som det eneste offisielle språket i landet, til tross for at en betydelig del av befolkningen snakket tamilsk [1]. For mange tamilere ble dette oppfattet som en form for diskriminering, ettersom det begrenset deres muligheter innen offentlig sektor og utdanning [1][2]. På 1970-tallet ble «Policy of Standardization» innført – en utdanningspolitikk som medførte at tamilske studenter måtte oppnå høyere poengsummer enn singalesiske studenter for å få tilgang til universitetsutdanning [1][2]. Dette førte til betydelige ulikheter og ble sett på som en urettferdig hindring for tamilenes tilgang til høyere utdanning og karrieremuligheter [2].
Som en respons på økende diskriminering, organiserte tamilene fredelige protester for å kreve like rettigheter og selvstyre [2]. Disse protestene ble imidlertid ofte møtt med vold og undertrykkelse fra statlige myndigheter og singalesiske nasjonalistgrupper. Da de fredelige forsøkene ikke førte frem, vokste det frem mer militante grupper blant tamilene. Liberation Tigers of Tamil Eelam (LTTE) ble dannet i 1976 og kjempet for en uavhengig tamilsk stat, Tamil Eelam, i de tradisjonelt tamilske områdene på Sri Lanka [2]. Dette utløste en lang og blodig borgerkrig.
Spesielt i de siste fasene av krigen i 2009 ble et stort antall tamilske sivile drept, noe mange tamilere og internasjonale observatører anser som et folkemord [1][2]. I de siste månedene av konflikten anslås det at mellom 40 000 og 70 000 tamilske sivile ble massakrert, hovedsakelig som følge av at den srilankiske hæren bombet sikre soner og gjennomførte henrettelser uten rettslig prosess [1][2].
Borgerkrigen fikk enorme konsekvenser for befolkningen, og mange tamilere flyktet fra Sri Lanka og søkte tilflukt i andre land [1][2]. Selv om konflikten formelt ble avsluttet i 2009 med LTTEs militære nederlag, består fremdeles spørsmål om tamilenes rettigheter, ansvarliggjøring for krigsforbrytelser og ønsket om selvstyre [1][2]. Mange tamilere i diasporaen opprettholder sterke bånd til hjemlandet og er fortsatt dypt engasjert i situasjonen der [2].
PTSD, angst og andre psykiske plager
Denne langvarige konflikten, preget av brutalitet og tap, satte ikke bare fysiske arr på befolkningen, men etterlot også dyptgripende psykiske sår som har blitt overført fra generasjon til generasjon. Førstegenerasjons tamilere som flyktet fra borgerkrigen i Sri Lanka, bærer ofte med seg dype psykiske sår [3]. Mange har vært utsatt for ekstreme traumer som forfølgelse, tortur, seksuelle overgrep og tap av nære familiemedlemmer. Disse erfaringene har ført til en høy forekomst av posttraumatisk stresslidelse (PTSD), angst, depresjon og selvmordstanker blant denne minoritetsgruppen. Selv de som ikke direkte har vært utsatt for vold, kan oppleve en vedvarende følelse av fare, preget av symptomer som gjenopplevelse av traumatiske hendelser, unngåelse av minner og steder, samt en sterk indre uro [3].
Frykten og de psykiske belastningene knyttet til traumene slutter ikke nødvendigvis ved ankomst til tryggere omgivelser. Mange tamilere lever fortsatt med en vedvarende bekymring for familiemedlemmer i hjemlandet, samt utfordringer knyttet til tilpasning i det nye landet [2][3]. Dette kan bidra til at stressreaksjonene opprettholdes, selv etter at den fysiske trusselen er borte. Psykiske plager blir dermed en integrert del av hverdagen deres, og kan ha langvarige konsekvenser for både helse og livskvalitet.
For andregenerasjons tamilere kan foreldrenes traumer ha en sterk innvirkning, selv om de ikke har opplevd krig direkte. Barn som vokser opp i familier preget av krigserfaringer, internaliserer ofte foreldrenes frykt og usikkerhet [4]. Denne indirekte traumatiseringen kan føre til utvikling av angst og PTSD, selv uten direkte eksponering for vold. Forhold som diskriminering og kulturelle utfordringer i det nye landet forsterker ofte stresset, og kan føre til at barna opplever en økt følelse av utrygghet [4].
I familier der foreldrene har høy grad av angst, lærer barna ofte å tolke verden som truende og usikker [4]. Dette kan påvirke barnas måte å se på omverdenen på og skape en vedvarende følelse av frykt. Konsekvensene kan være betydelige, med innvirkning på barnas selvbilde, relasjoner og framtidstro [2][4]. Disse barna kan utvikle angst, lav selvfølelse og vanskeligheter med å håndtere stress, da de lærer å se på verden gjennom et filter av frykt. På denne måten kan psykiske belastninger overføres og videreføres på tvers av generasjoner, noe som forsterker den langvarige effekten av borgerkrigens traumer på både individer og familier.
Overføring av sorg og traumer
I tillegg til individuelle symptomer, manifesterer traumene seg også i hvordan sorg og tap overføres sosialt og emosjonelt mellom generasjoner. Minnedager for familiemedlemmer som har dødd i borgerkrigen, og som foreldrene deltar i, kan bidra til at sorg og tap overføres til neste generasjon [3]. Denne sorgen forsterkes ofte gjennom de historiene og minnene foreldrene deler med sine barn. Slike fortellinger kan påvirke barnas oppfatning av seg selv og deres identitet. Når barna hører om foreldrenes traumer og tap, kan de begynne å se seg selv som en del av disse erfaringene. De kan internalisere foreldrenes opplevelser, og gjøre dem til en integrert del av sin egen livshistorie og kulturelle tilhørighet.
For andregenerasjons tamilere som besøker foreldrenes tidligere hjem på Sri Lanka, kan dette fenomenet være særlig merkbart [3]. Selv om de ikke har opplevd borgerkrigen direkte, kan de føle et sterkt tap når de ser hvordan foreldrenes liv har blitt formet av krigens konsekvenser. Å møte foreldrenes fortid på denne måten kan vekke kraftige emosjonelle reaksjoner. Minnene om flukt og tap blir mer håndgripelige, og barna blir mer bevisste på hvordan krigens traumer har preget deres familieliv. Dermed overføres traumene fra én generasjon til den neste, og gir en felles forståelse av hvordan volden fra krigen har preget deres historie.
Problemer med identitet og tilhørighet hos tamilske ungdommer i diasporaen
Tamilske ungdommer i diasporaen befinner seg ofte i et spenningsfelt mellom to kulturer og identiteter [2]. De utvikler sin egen identitet samtidig som de bærer på intergenerasjonelle traumer fra krig, folkemord og flukt, som påvirker deres selvforståelse og tilhørighet. Mange føler en sterk tilknytning til sin tamilske bakgrunn, men opplever også utfordringer med å finne sin plass i samfunnet de vokser opp i [2].
En av de største utfordringene er knyttet til identifikasjonen med en «srilankisk» identitet. På grunn av traumatiske opplevelser knyttet til folkemordet utført av den srilankiske staten, kan det være utfordrende for ungdommene å kjenne tilhørighet til et nasjonalt fellesskap de forbinder med smerte og undertrykkelse [2]. I stedet finner mange en alternativ identitet i begrepet «Eelam», som representerer ønsket om en tamilsk uavhengig stat og et fellesskap knyttet til diasporaen. Dette idealet gir både en følelse av solidaritet og nasjonal tilhørighet, som forsterker deres motstand mot undertrykkelse. På den måten gir «Eelam» ungdommene en sterk følelse av fellesskap, samtidig som det representerer en alternativ nasjonal identitet for dem i diasporaen.
I tillegg til de arvede traumene, står tamilske ungdommer ofte overfor utfordringer knyttet til hvordan historien om «Tamil Tigers» fremstilles [2]. I det tamilske miljøet blir de sett på som frihetskjempere, mens de i mange vertsland omtales som terrorister. Denne kontrasten kan skape betydelige identitetskonflikter, spesielt for ungdommer som forsøker å forstå og navigere mellom de ulike perspektivene på konflikten. Fraværet av objektiv og offentlig tilgjengelig informasjon om krigen og folkemordet kan ytterligere forsterke utfordringene for den yngre generasjonen, som strever med å bearbeide og forstå de historiske hendelsene [2].
Tamilske ungdommer er, i tillegg til de traumatiske erfaringene, ofte utsatt for marginalisering og diskriminering i vertslandet [2]. Mange opplever stereotypisering og utenforskap, noe som kan svekke deres tilhørighet til det brede samfunnet. Denne marginaliseringen kan både forsterke følelsen av utenforskap og styrke båndene til den tamilske identiteten. Ungdommene søker ofte trygghet og fellesskap i sitt eget miljø, og den doble dynamikken mellom marginalisering og styrket tilhørighet til den tamilske kulturen er avgjørende for deres selvforståelse. Denne prosessen former hvordan de navigerer mellom tilhørigheten til både den tamilske kulturen og samfunnet rundt dem [2].
Den doble tilhørigheten, hvor ungdommene forhandler mellom ønsket om å tilhøre både vertslandssamfunnet og den tamilske diasporaen, illustrerer hvordan intergenerasjonelle traumer påvirker identitetsdannelsen på flere nivåer [2]. Disse traumene former hvordan de forholder seg til foreldrenes erfaringer, samtidig som deres egne opplevelser av marginalisering i vertslandet spiller en viktig rolle. På den ene siden kan marginalisering føre til en sterk følelse av utenforskap, noe som gjør det vanskelig å føle seg helt integrert i samfunnet. På den andre siden kan denne erfaringen styrke tilknytningen til den tamilske kulturen, som gir ungdommene en følelse av trygghet og identitet. Identitetsdannelsen blir dermed en kontinuerlig forhandling mellom disse to verdensbildene.
Intergenerasjonell overføring av resiliens og mestringsmekanismer
Til tross for de dype traumene som har preget det tamilske samfunnet, har de også vist en bemerkelsesverdig motstandskraft. Akkurat som traumer kan overføres fra én generasjon til den neste, kan også strategier for mestring, håndtering av traumatiske erfaringer og opprettholdelse av kulturell identitet videreføres [2]. I denne sammenhengen spiller både familie og samfunn en avgjørende rolle i hvordan traumer tolkes og bearbeides.
En viktig mekanisme for overføring av resiliens er kollektiv bearbeiding av traumer [2]. Kollektive mestringsmekanismer bidrar til å styrke fellesskapet og fremme motstandskraft på tvers av generasjoner. Når individuelle opplevelser deles og settes i en felles kontekst, gir det både mening og mulighet for helbredelse. I den tamilske diasporaen, kommer dette til uttrykk gjennom ritualer, seremonier og markeringer av historiske hendelser relatert til krigen. Disse praksisene bidrar ikke bare til å bevare en sterk kulturell identitet, men også til å skape en felles forståelse av samfunnets historie og erfaringer. Markeringer som Maaveerar Naal styrker fellesskapets samhold og fungerer som kollektive mestringsstrategier for både individer og grupper [2]. Denne minnedagen, som markerer tapet av tamilske krigere, fungerer ikke bare som et kulturelt samlingspunkt, men også som en form for kollektiv helbredelse.
Innenfor familien overføres resiliens ofte gjennom fortellinger om overlevelse [3]. Disse historiene gir både en følelse av kontinuitet og identitet, og hjelper barna med å forstå hvordan tidligere generasjoner har håndtert utfordringer. Dette kan styrke deres egen evne til å møte vanskeligheter. Ved å formidle fortellingene knyttes den neste generasjonen til sin arv, samtidig som den utvikler en indre motstandskraft.
Foreldrenes sterke ansvarsfølelse og deres innsats for å skape en bedre fremtid for sine barn fungerer som beskyttende faktorer [3]. Deres engasjement og besluttsomhet gir barna en stabil grunnmur å lene seg på, som skaper trygghet i møte med usikkerhet. De tamilske mødrenes omsorgsrolle og pliktfølelse er særlig viktige for at barna skal oppleve stabilitet, selv når de har vært vitne til eller selv har opplevd alvorlige traumer. Mødrenes kontinuerlige tilstedeværelse og kjærlighet kan fungere som en buffer mot de negative effektene av traumatiske hendelser, og gir barna en nødvendig følelse av sikkerhet som er essensiell for deres positive utvikling.
Samfunnets kollektive engasjement spiller også en viktig rolle i å styrke resiliens. Protester, minnemarkeringer og digitale kampanjer knyttet til krigens konsekvenser fungerer ikke bare som plattformer for politisk og sosial bevisstgjøring, men også som arenaer for kollektiv bearbeiding av traumer [2]. Gjennom deltakelse i slike aktiviteter videreføres kunnskap om fortidens hendelser, samtidig som det styrker fellesskapets følelse av formål og samhold. Dette engasjementet fremmer ikke bare motstandskraften i samfunnet, men bidrar også til å styrke fellesskapets evne til å møte og håndtere utfordringer i fremtiden.
Konklusjon
Den tamilske minoritetsbefolkningen fra Sri Lanka er dypt preget av intergenerasjonelle traumer som følge av krig, folkemord og tvungen migrasjon. Historiske overgrep og diskriminering har etterlatt psykiske sår, særlig i form av PTSD og angst, som gjennom foreldrenes atferd og reaksjoner kan påvirke andregenerasjonen. Sorg og tap overføres mellom generasjoner gjennom minner, fortellinger og minnemarkeringer, og disse prosessene er med på å forme barnas identitet og tilhørighet. I diasporaen står de tamilske ungdommene overfor identitetskonflikter mellom en kulturarv preget av traumer og et nytt samfunn der de møter marginalisering. Samtidig videreføres resiliens og mestring gjennom fellesskap, kulturelle praksiser og familiens historier om overlevelse. Denne sameksistensen av sårbarhet og styrke viser at traumer ikke bare handler om lidelse, men også om motstandskraft og overlevelse. Nettopp derfor er det avgjørende å forstå arven av intergenerasjonelle traumer. En slik forståelse gjør det mulig å utvikle tiltak som både lindrer psykisk smerte og styrker resiliens – og dermed bryter traumenes syklus og legger til rette for helbredelse, både for enkeltindivider og for det tamilske samfunnet som helhet.
Kilder
- Thambinathan, V. (2022). “The Thirst of Tamils is the Homeland of Tamil Eelam”: Methodology as a Form of Repatriation. International Journal of Qualitative Methods, 21(1-9), 160940692211212. https://doi.org/10.1177/16094069221121238
- Shanmuganandapala, B. (2020). Mental Health And Well-Being Among Tamil Youth Of Sri Lankan Origin Living In Toronto: A Mixed Methods Approach. https://yorkspace.library.yorku.ca/server/api/core/bitstreams/dcc9c0a7-f643-4e2b-a4bc-30ca4284ab98/content
- Sanmuhanathan, N. (2020). Tamil Women in the Home Away from Home: The Impact of War Trauma on Psychological Wellbeing. In N. Kandasamy, N. Perera, & C. Ratnam (Eds.), A Sense of Viidu: The (Re)creation of Home by the Sri Lankan Tamil Diaspora in Australia (pp. 77–93). Springer Singapore. https://link.springer.com/chapter/10.1007/978-981-15-1369-5_6
- Thamotharampillai, U., & Somasundaram, D. (2021). Collective trauma. In D. Bhugra, O. Ayonrinde, E. J. Tolentino, K. Valsraj, & A. Ventriglio (Eds.), Oxford Textbook of Migrant Psychiatry (p. 0). Oxford University Press. https://doi.org/10.1093/med/9780198833741.003.0012