Skrevet av Pavan Maira Awais, Advokat og Psykologstudent
Mitt kjære hjemland,
«I min uvitenhet kalte jeg deg hjemland, og glemte at hjemland blir tatt bort», skrev den palestinske poeten Mahmoud Darwish. Jeg vet ikke hva annet jeg skal kalle deg. Jeg kom til verden her, i min families hjemland nummer tre. Nummer tre etter tre generasjoner.
Sommerjordbær, eplehagen, høstfarger, fjøsnissen, snøkrystaller, lyden av stillhet inne blant fjellene, tok imot meg. Du ble meg, og jeg ble deg. Med den umistelige kjærligheten for og berikelsen fra hjemland nummer en og to. Jeg fikk det beste fra alle verdener, tre deler av samme hjerte.
Jeg har aldri tenkt tanken å miste deg før. Du var verdens trygge favn. Det skjedde utforutsett og uønsket. Med ett ble det slik at mens jeg vitnet palestinerne bli fratatt det lille de har igjen av land gjennom alle hinsides forbrytelser, mistet jeg også mitt hjemland. Kan hjemland tapes på flere måter?
For over ett år siden skrev jeg at sånne som meg, velintegrerte innvandrerbarn, ser vår identitet i samfunnet som brobyggere. Jeg skrev at Gazas utslettelse har satt brobyggernes broer i brann og vi husker ikke lenger materialene vi bygget de med. Det skjedde når alt vi lærte du stod for og hedrer, ble begravet av dine autoriteter. Med tiden ble det verre. Avgrunnen mellom de som ser den palestinske lidelsen gjennom øyne som vekker minner fra et annet hjemland og som en påminner om all verdens urettferdighet på den ene siden, og maktinstitusjoner som mediene, politikerne og læringsinstitusjoner, på den andre siden, er blitt større og dypere enn Norges dal og fjell. De forteller deg at du er ferdig med å kjempe kampene dine etter mai 1945. De dekker over ett forsvarsløs folks sannhet. De frykter realiteten om de store ransakelsene som må til for å redde menneskeheten og kloden. Slik svekkes tilhørighet, tillit rakner, og man sitter igjen som fremmed i egen nasjon. Alt man trodde på får en brå slutt. Kjærlighetssorg. Hvordan havnet vi her at jeg lurer på om vi feirer den samme friheten 8. og 17. mai? Skulle det ende slik at Gazas ruiner slukte med seg hele verden, også slik at jeg ikke er deg og du ikke er meg?
Hvor skal det ta meg å tenke slike dystre tanker? Til hjemland nummer en? Mitt vakre India, jeg er på grunn av deg. Du var myten, legenden, juvelen i kronen. Du var en fabel for alle andre i klassen, men mine egne røtter for meg. Min kultur, min sjel, regnbuens farger, blandede folkegrupper, talløse moskeer side om side med templer, den røde bruds unikhet, kulinariske opplevelser som ville brent smaksløkene av andre, og talløse kontradiksjoner. Jeg hadde vært fargeløs og sjelløs uten deg. Du lærte meg mangfold. I dag er du fanget under fascistiske statsledere og medier som har erklært meg fremmed og uønsket, og skriker etter mer blod, krig og hat. De husker meg ikke, og har gjort deg ugjenkjennelig for meg. Du er en lengsel som har gått tapt.
Mitt hjemland nummer to? Mitt elskede Pakistan, jeg lengter etter deg, jeg gråter etter deg. Ikke noe annet sted på kloden lukter som deg, føles som deg når føttene mine treffer bakken etter den lange flyturen. Sensasjonen av å høre til, å være fra den jord man går på, er bare noe du kan mane frem. Fra ørkenen i sør til Himalaya i nord, ingen har fått alle paradisets goder på et og samme sted som deg. Du har blitt forsøkt splittet, oversvømmet, korrumpert. Likevel har ditt folk et vesen og en kreativitet, en livlighet, poesi og språk av den sterkeste inderlighet, at du har vist deg helt uknuselig. Dine makthavere reflekterer ditt mørke og svakheter, ikke din vitalitet og styrke. Visjonen om deg og potensialet ditt ødelegges i kupp etter kupp, fusk etter fusk, statsran etter statsran. Folket ditt lider mens de som styrer deg selger deg og etterlater deg til lån og tigging fra imperialistiske bydere. For meg var det likevel alltid glede i mine besteforeldres favn. De døde mens dronene støyet over Gaza. Jeg fløy over bombetoktene for å rekke begravelsen. Nå står jeg ribbet igjen med kalde gravsteiner å vise til mine barn som ikke kan lese språket som står gravert på.
Trygge gamle Norge, hva er igjen hvis du også er tapt? Kun meg og det bankende hjertet mitt. Mitt bankende hjerte. På tide for meg å ta livets lærdom og forstå: Hjemlandet er hjertet. En solid nasjon vil aldri bygges basert på geografiske grenser, på militære allianser som angriper før de forsvarer, på frykt og løgner for å skape skille mellom «de» og «oss». En solid nasjon bygges med hjerter, tro og håp.
Når alt virker håpløst, er det jeg som må tro på hjemlandet. Jeg må gi hver pust av min stemme og handling for å skape meg et hjemland som rommer kjærlighet, og som utøver rettferdighet og menneskelighet mot alle. Jeg må gjøre mitt hjerte til mitt hjemland. Og mitt hjemland til mitt hjerte. Jeg må velge å tro på alle Gilbertene, Fossene, Vallene, Rostrupene, Hurumene, helsesistas, Raviene, alle kjente og ukjente som er ute og hever stemmen nå. Jeg må velge å tro på folket. Uetiske fond, skamløse medier og ryggløse talsmenn skal ikke få definere mitt hjemland.
Hva hvis Gaza og Kashmir skjedde her? Momentant vet jeg at hjertet mitt ville dødd tusen ganger om igjen, og at uenigheter ikke hadde betydd noe. Som med Gaza. Som med Kashmir. Hjertet har dødd, blødd, ropt, kokt, fortvilet utallige ganger uten å bli hørt. Når man mister hjertet, så mister man hjemlandet. I det siste har folket virkelig stått på, mot mørket i deg på toppnivå. Det har banket varme i hjertet igjen nå. De kjemper kampen for at hjemlandet skal defineres av det som det tilhører: folkesjelen.
Modige Palestina, du har lært meg hva hjemland er. Ditt folks styrke og utholdenhet kommer fra noe annet enn menneskeskapte grenser. Din kamp er for rettferdighet, sannhet, trygghet og latter, og alltid finne styrken, selv når hat og usikkerhet rår, for vern av din jord mot teknologiens destruktive sår. Du frykter ikke, fordi du er sannferdig. Du sørger over tapene, men velger å tro. Du har lært meg at hjemland ikke kan forsvares med våpen alene. For dere har ikke mye til våpen. Du har lært meg at det alltid finnes et hjemland, selv for de forsvarsløse. Gjennom folkemordet har vi vitnet at verdens sterkeste militære allianser, og den internasjonale rettsordens groveste svik, ikke kan knuse et hjemland som forsvares med hjertets sannhet og fryktløshet. Dine forbrytere har brent ned ditt ytre og sultet ditt indre, men gjort Palestina til alle hjerters hjemland.
På samme måte vet jeg nå at India, Pakistan og Norge alltid vil være i meg. Når hjertet er helt, og tre deler blir til en, blir du meg og jeg deg igjen. Jeg kan aldri miste deg Norge. Den kampen som nå pågår om å bevare sjelen din, holder deg i live. Gratulerer med dagen!