Skrevet av Pavan Maira Awais, Advokat og Psykologstudent
Denne sommeren pågikk en viktig debatt i psykologisk.no, som jeg forsøker å oppsummere.
I mai skrev psykolog Aman Dip Singh innlegget «Gaza har blitt psykologens blindflekk», om psykologers ansvar i møte med menneskets mest destruktive krefter, når de utspiller seg på den skalaen de gjør i Gaza. Han argumenterte for at det å forbli taus mens vi vitner menneskers mørkeste sider sluppet fritt løs ender med å bli et aktivt standpunkt fra psykologprofesjonens side hvor overgrep og ondskap får rom og plass.
Den ble besvart av to psykologer- «Når Gaza blir sett- og andre blir glemt»-, som ikke imøtekommer Singhs argumentasjon. Singh anklages for selektiv aktivisme som ikke vekker tillit og svekker faglig integritet. Det blir påpekt at hvis psykologer skal heve stemmen for Gaza, så må man også adressere andre menneskerettsbrudd i verden. Singh svarte at det er umulig for fagpersoner som ønsker å belyse noe å tematisere alt på engang og at det er naturlig å velge ut Gaza på grunn av omfanget av lidelsene.
Videre i motsvaret om selektiv aktivisme blir israelsk propaganda videreført som underbygger den israelske stats dehumanisering av palestinske barn, ved å anføre at palestinske skolebøker inneholder anti-semittiske fortellinger og glorifiserer vold. Bare noen dager senere fulgte et tilsvar fra Erlend Rinke Maagerø-Bangstad- «This is Tel Aviv calling: Når propagandamaskinen kværner»-, som nettopp adresserte at artikkelen ser ut til å videreføre de samme hersketeknikkene og «whataboutismen» som ligner på de rettferdiggjørelsene som kringkastes i Tel Aviv. Feilen om palestinske skolebøker ble så direkte gjennomgått i innlegg av Andreas Lange, Rima Kiblawi og Zaher Hammoudeh. De viser til publiseringer hvor skolebøker er gjennomgått, og hvor det fremkommer at Israels opprettelse blir beskrevet som en kolonial okkupasjon, hvor palestinere fikk ødelagt hjemmene sine og ble fordrevet. Den palestinske frigjøringskampen omtales som en kamp mot kolonial okkupasjon, ikke oppfordring til anti-semittisme.
Anders Løkkeberg svarte på vegne av foreningen for interkulturell psykologi- «Må man si alt for å kunne si noe?». Han omtaler at han har valgt å bruke tidligere spalteplasser i Psykologtidsskriftet til å spre kunnskap og engasjement for skeives rettigheter, uten at dette kan sammenstilles med å være inkonsekvent. Så lenge noen ikke undergraver andre menneskerettsbrudd eller folkemord, må man kunne engasjere seg for en gruppe som utsettes for alvorlige forbrytelser eller diskriminering. Dette ble fulgt opp av psykolog Mali Rossland hvor hun skriver at det at psykologer står opp mot urett ikke er et tegn på selektive verdier. Å stå opp mot undertrykkelse et sted er et felles ansvar som baner vei for å stå opp for flere undertrykte grupper. Hun ble fulgt tett opp av psykologspesialist Kerstin Søderstrøm i innlegget «Selektiv eller legitim Gaza-aktivisme?», hvor hun støtter at det å stå opp mot urett nettopp er å stå opp mot all urett. Hun mener aktivismen for Gaza er høyt betimelig og legitim med tanke på hva som skjer der.
Psykologspesialist Lina Iversen skrev i «Taushet vekker ikke tillit» at psykologer ikke trenger flere krav til etisk balanse, men heller flere tydelige stemmer og etisk mot.
Deretter kom et innlegg signert av 19 psykologer og psykologstudenter med ulike etniske bakgrunner, mange med opprinnelse i krigsherjede områder som Syria, Kongo og Kurdistan. Budskapet er at vi samlet forplikter oss til å stå opp mot urett når ledende folkerettseksperter, historikere og menneskerettsorganisasjoner skriker ut om alvorlighetsgraden av det som skjer i Palestina. Vårt engasjement kommer både av det som skjer i Gaza og at vi bryr oss om andre konfliktområder som vi har sett på kloss hold. Det er ikke noe motsetning i å tale Gazas sak og også bry seg om Syria og Kongo- heller tvert om.
Situasjonen i Gaza er nå slik at Israel planlegger masseforflytning og konsentrasjonsleirer, IDF-soldater skyter ned palestinere i matkøer og Gaza sulter i hjel. Det beskrives som ett av historiens verste folkemord i moderne historie av FNs spesialrapportør Fransesca Albanese. Ingen bør trenge å måtte skrive at psykologfaglig integritet ikke bevares ved balansekunst nå.
Engasjement i denne debatten gir håp når ting kan føles håpløst. Kanskje er vi på vei mot en ny psykologgenerasjon som har god faglig dømmekraft og fagkompetanse, og som i tillegg har forstått at den må brukes når og hvor ting er som verst i verden, selv om det betyr å måtte si noe høyt, belyse en sak eller bli anklaget for å være politisk. Psykologspesialist Kjell Underlid, kjent for sitt engasjement for sosial likhet, sa i intervju med Psykologtidsskriftet i 2009, at fag og politikk henger sammen. En fagprofesjon kan ikke alltid tie når en verdenssituasjon er så ødeleggende som i Gaza. Det er da tilliten og integriteten forsvinner.