Palestinernes lidelser har utløst en sorgfylt storm blant unge vestlige muslimer, som ser på bruddene på Vestens verdier i Gaza som utilgivelige og ignorert av verdenssamfunnet, noe som har skapt et dypt tillitsbrudd og et behov for nye narrativer og tilhørigheter. Artikkelen utforsker hvordan vi kan navigere videre ved å arbeide med egen selvforståelse og identitet, fortsette kampen for rettferdighet for palestinerne, og unngå polariserende tenkemåter for å skape en bedre fremtid.
Skrevet av Pavan Maira Awais, Advokat og Psykologstudent
Intensiteten og brutaliteten av palestinernes lidelser vekket en sorgfylt storm hos unge vestlige muslimer. Bruddene på alle Vestens verdier som ligger dokumentert foran oss på Gaza-stripen, er ikke overdrevet, ikke misforstått, ikke feiltolket. Men det gjøres ikke noe med på den måten alt vi har lært skulle tilsi. Det har skapt et tillitsbrudd som rokket vår tilhørighetsfølelse. Mange føler en trang for å søke nye narrativer og tilhørigheter. Hvor går vi herfra og hva skal vi videreføre våre barn?
Det er forståelig at mye sinne og krav rettes mot makthaverne og den brutale vestlige koloniseringen, som Israel nå anses som et klart resultat av. Samtidig er det noe som er viktigere å jobbe med når man skal bygge opp sin selvforståelse og identitet på nytt- seg selv.
For palestinernes del er det viktig at vi fortsetter kampen for dem. Ingenting kan rettferdiggjøre det som skjer. For egen del må den kampen kjempes samtidig som vi forsøker å komme oss ut av en polariserende «vi/dem»-tenking. Gruppepolarisering gir grobunn for mer ekstreme meninger og utspill enn det enkelte individ har, noe som kan få samfunnsskadelige utslag[1]. Vi trodde vi hadde fått plass i den bedre del av verden som sørget for likhet og underla alle internasjonal rett. Den troen er lagt død. Med Gaza kom den endelige erkjennelsen av at det å være del av det «gode» selskap har en blodig pris. Det betyr ikke at vi tilhørte noen som alene bærer ansvar for menneskehetens ondskap, eller at alle våre medmennesker i dag er ansvarlige for historien. Flere av Europas og USAs «vanlige mann i gata» står og demonstrerer mot sine ledere. Muslimer har lite til overs for at den islamske verdens lederskap har overlatt palestinerne til egen skjebne. Vi alle kjemper mot et eneste stort globalt menneskelig forfall. Der hvor vi setter egne begjær og interesser over alt og alle. Mange spirituelle kretser, både religiøse og ikke-religiøse, kaller dette egoets makt over ens sanne tilværelse, sanne «jeg» eller sjel.
Når vi som er psykologstudenter øver på vår profesjon gjennom rollespill, så blir vi konfrontert med egen irritasjon over andres utspill. Vi trigges av det andre sier fordi det rører ved noe i oss selv. Det kan være en skyldfølelse, skam, avsky, frykt for en likhet vi ikke vil vedkjenne oss eller følelse av utilstrekkelighet. Vi får opplæring i å erkjenne og håndtere disse følelsene i stedet for å havne i en aggressiv og defensiv dialog. Så når vi blir sinte over Israels handlinger, kan det være fordi de i dette øyeblikk er manifestasjonen av vår egen menneskelige grådighet. Et begjær inni oss vi vil tøyle og derfor reagerer så hardt på. Som vil ha mer hver gang sjansen byr seg, uten å ikke bare hensynta, men også rettferdiggjøre at andre må lide for det. Når sionismens forkjempere blir sinte på våre reaksjoner, kan det likeså godt være at de bærer på en frykt for erkjennelsen av at Israel har blitt sitt eget verste mareritt. Når vi vemmes over muslimske lederes dobbeltmoral og selvberging, kan det hende at vi ser våre egne feigheter og tilpasninger for å bli likt, akseptert og få vår del av kaken. Når vi fortviler over Vestens arrogante benektelse og forvrenging av historien, så har vi innerst inne kanskje en kamp med vårt eget hovmod og ego. Det som må være bedre og ha mer rett enn alle andre for å kunne leve godt med seg selv. Og når vi gråter over palestinernes lidelser, gråter vi fordi vi blir konfrontert med våre fortapte sjeler i deres aksept av sine martyrer. Det knuser oss sønder og sammen når de bøyer seg i begravelsesbønn til Gud, rett etter å ha mistet alt. Deres utbombede hjerter har en bankende kraft i gleden i det lille de nøyde seg med og eksisterte i. Våre levende hjerter derimot føles døde. Hva gjør vi når vi ser det verste i oss selv og våre verste frykter utspille seg rett foran øynene våre? Når vi til slutt ikke lenger gråter over palestinernes ytre svakhet, men indre styrke?
I dag har menneskeheten sunket så lavt at direktesendt massebarnemord på åpen gate godtas og sultkatastrofer er påført med vilje. Stormaktene ber om humanitære korridorer for de menneskene de samtidig sender våpen for å ekstingvere. Vi kan enten integrere denne galskapen som en presedens for fremtiden, forkaste internasjonal rett og vitne en stadig mer ustabil verden hvor den sterkestes makt rår[2], eller stoppe opp og ta innover oss det som skjer. Denne gangen er verden fratatt muligheten til å si at vi ikke visste, eller ikke fikk mulighet til å endre kurs. Dette gjelder både som samfunn og individer. Kanskje kan det bli en ny selvforståelse, ny identitet. Å se innover i oss selv og hvordan vi lever livene våre. Hvordan vi behandler andre, og alt vi har blitt velsignet med. Til hvilket formål vi nyttiggjør evnene og styrkene våre. Brobyggingen innad ut. Ser vi bare utover eller til fortiden for å endre og kritisere verden, uten å se inni oss selv eller nåtiden, kommer vi ikke lenger enn status quo. En utslettet identitet trenger ikke bety vårt eget eller samfunnets sammenbrudd. Den spirituelle læreren Eckhart Tolle mener til og med mennesker burde gi opp en formbundet identitet. Han viser blant annet til Jesu lære om å miste seg selv for å finne seg selv[3]. Nye selvforståelser og erkjennelser kan ende med nye oppvåkinger og bevisstheter, og lede mot en verden i sakte endring. Etter å ha vitnet palestinernes prøvelser og verdens reaksjoner i snart seks måneder, har ingenting vært mer treffende ordene til sufimesteren Jalaludin Rum (kjent som den tidløse poeten Rumi i Vesten): «I går var jeg klok, så jeg ville endre verden. I dag er jeg vis, så jeg endrer meg selv».
[1] Hewstone & Stroebe (2020), kapittel 8
[2] Callamard, 2024
[3] Tolle, 2016, s. 254