torsdag, november 21

Å forstå sine foreldre er å forstå seg selv

Hvordan kan forståelsen av våre foreldres livshistorier hjelpe oss til å bli mer psykisk robuste mennesker selv?

Skrevet av Usman M. Chaudhry, psykolog og medgrunnlegger av FlePsy, Flerkulturell psykologi

I forbindelse med Dagens psykologis artikkel «Gir vi for lite anerkjennelse til våre innvandrerforeldre?» skrevet av psykologstudent Anbu Kohulan, ønsker jeg å ta stafettpinnen og bringe den videre til viktigheten av refleksjon rundt livsnarrativ, oppvekst, foreldres levekår og tilnærming til emosjoner, oppdragelse og selvransakelse.

Kasusformulering
På fagspråket heter konseptet «kasusformulering» som man i særlig stor grad er opptatt av i kognitiv adferdsterapi. Kasusformulering er en måte å forstå seg selv og sine reaksjonsmønstre på sett i kontekst av omgivelser, oppvekst og relasjoner som kan ha formet våre grunnleggende forståelsesmåter av verden på og kjernetanker om oss selv som individer.

Her kan forståelsen av foreldrenes bakgrunn, livsreise, oppvekstsvilkår og oppdragelsestilnærming spille en viktig rolle. Ved å forstå og reflektere rundt dette, kan det i større grad gjøre det enklere å øke selvbevissthet og å ta stilling til sine egne tankemønstre som kan føre til et mer tilgjengelig og forutsigbart endringsarbeid. Et godt eksempel på aktualiteten til et slikt endringsarbeid er når vi selv blir foreldre og står ovenfor – enten bevisst eller ubevisst – valget om hvordan vi selv ønsker å være som foreldre og hvilken oppdragelse og hvilke oppvekstsvilkår og verdier vi ønsker å videreføre til våre egne barn. Hva er det vi ønsker å bringe videre fra våre egne foreldre som vi syntes var viktig, avgjørende og hadde en positiv innvirkning på forming av oss selv som et individ og hva er det vi kan tenke oss å gjøre annerledes?

Knekke koden
For å «knekke koden» på dette spørsmålet, er det først viktig å jobbe med seg selv, erkjenne sine styrker og svakheter som et menneske, jobbe med aksept for det vonde og forbedring av de områdene vi innser trengs for å få en økt livskvalitet og bedre funksjonsnivå i hverdagen.

Som en illustrasjon på en slik forståelsesramme ønsker jeg å dele med dere en liten fortelling eller et stykke familiehistorie om dere vil, som jeg reflekterer ofte over, og som hjelper meg med å se mitt liv i et perspektiv som oppfattes av meg som sårt, men sunt – for økt forståelse av både foreldre som mennesker og meg selv som individ som er farget av dette på både godt og vondt.

Da mamma kom til Norge
Min mor kom til Norge på 70-tallet en bitende kald vinterdag da hun var noen og tyve år gammel. Fra et land med varmt klima, Pakistan. Med et enda varmere samhold blant storslekta hvor de hadde slått seg til ro på et sted som kan beskrives som en liten landsby i en landsby. Et varmt og trygt sted hvor hun var elsket av alle onkler og tanter og ikke minst sin mor og far og sine søstre. Dagen etter var det rett på arbeid. Tungt, manuelt arbeid. Sånt arbeid som krever mye krefter og muskler og som gjør deg fysisk sliten på slutten av en arbeidsdag. På det tidspunktet ble livet hennes bestemt av omstendighetene.

Jeg, da jeg var noen og tyve år gammel, var student på Høgskolen i Oslo med mangel på et bedre alternativ. Ung og naiv og uten en bedre plan i både privatlivet og på skolebenken. I etterkant ser jeg tilbake på de tre årene på skolebenken som identitetsskapende, hvor jeg skulle bli trygg på meg selv, og gå gjennom en reise hvor jeg skulle til slutt ende opp som psykolog og finne meningen med livet. Min mor hadde ikke råd til det. Meningen med livet ble bestemt den kalde vinterdagen flyet landet på Fornebu.

Min retningssans er nesten fraværende. Det kan mine venner skrive under på. Takk Gud for Google Maps og Ruter-app. Jeg kommer meg frem. Min mor, i den kalde jungelen kalt Oslo, måtte ta kollektiv til jobb. Min far hadde gitt henne et kjennetegn for holdeplassen sin. Det var en stor reklameplakat for Freia sjokolade på hjørneveggen til en bygning. – Ser du den, hopper du av. Det var ikke lenge før plakaten ble byttet ut og min mors Google Maps og Ruter-app fikk teknisk feil, og hun var rådvill i en ukjent by. Likevel kom hun seg til jobb den dagen for å utføre de monotone, manuelt tunge og utmattende arbeidsoppgavene.

Nå er jeg 34 år gammel og pappa til to små nydelige jenter som er tre og ett år gamle. Jeg er mer sikker på meg selv, i hvert fall klarer jeg å late som det når jeg får forespørsel om å stille opp til et intervju, seminar eller foredrag. Fortsatt er det mammas klem og mat som er det mest betryggende i verden. Da mamma var 34 år gammel var hun mor til tre barn på åtte, syv og to år og i fullt arbeid. Hennes mor hadde gått bort flere år i forveien, og maten, den måtte hun lage selv etter en lang og tung arbeidsdag.

Jeg kan fortsatt ta meg friheten til å være en engstelig og nervøs gutt, men også ta meg friheten til å mimre tilbake til ungdomstiden og studentlivet med gode venner og kjøpe en altfor dyr selvgående vugge som brukes når jeg eller kona skal spise og yngste datteren vår trenger å bli vugget. Jeg kan også ta meg friheten til å ta med min eldste til Leos lekeland akkurat når jeg vil og hvor mange ganger jeg vil. Friheten min mor kan ta seg er å mimre tilbake til den dagen hun gikk seg vill i Oslo.

Kontekstuell forståelse
Fortellingen med meg og min mor er et eksempel på hvordan arbeidet med en kontekstuell forståelse av seg selv kan bidra til større bevissthet rundt sine egne livserfaringer, reaksjonsmønstre i møte med andre mennesker og dynamikken i nære relasjoner enten det er med din bedre halvdel, dine egne barn eller foreldre og søsken. Bevissthet gjennom refleksjon kan føre til mer aksept for hva som har vært og hva som er. Aksept kan bidra til en mer robust psykisk helse for da kan man opparbeide seg en større forutsetning for blant annet å gi slipp på vonde følelser og udekkede behov. Aksept for seg selv derimot som et menneske som består av både gode sider og sider som man ønsker å forbedre – som for eksempel i interaksjon med sine egne barn – kan bidra til økt motivasjon for å jobbe med seg selv.

De fleste som kan betegne seg selv som «third culture kids», krysskulturelle eller barn av innvandrere og lignende har nok kjent en eller annen gang på både takknemlighet ovenfor foreldrene og deres innsats for familien, forventningspress – enten et indre press om å lykkes i livet eller ytre forventninger – og tanken om at «slik skal jeg ikke gjøre med mine barn!». I tillegg kan det være tilknyttet en del dårlig samvittighet, skyldfølelse eller andre negative følelser til slike tanker som stammer fra en underliggende sårbarhet.

Hvis det er tilfelle for deg kan det være verdt det å sette i gang arbeidet med selvrefleksjon og å danne seg et livsnarrativ/en kasusformulering som også gir plass til foreldrenes livshistorier.

For det å forstå sine foreldre er å forstå seg selv.

 

Foreldrene til artikkelforfatter i sine yngre dager. FOTO: Privat

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *