At testikler blir brukt som et uttrykk for å være en alfamann har jeg alltid syntes har vært paradoksalt, fordi det er egentlig en bedre beskrivelse for sårbarhet.
Vi menn – uansett om vi er «skikkelige» menn, følsomme menn, spinkle menn, tjukke menn, muskuløse menn eller svarte, hvite, gule, eller brune menn – så har vi kjent følelsen av å miste pusten, få tårer i øynene og dødd litt når vi har fått et slag i skrittet.
Likevel brukes uttrykket «har du ikke baller eller?» som det fremste beviset på å være en «ekte» mann som slåss, utsetter seg for risiko, gjør grenseoverskridende handlinger og som ikke føler på negative følelser som tristhet og redsel.
Den betydningen som blir ilagt to små kjøttsteiner fanger essensen av hva en mann forventes å leve opp til. Når det mest følsomme vi menn har blir brukt som det mest ufølsomme beviset på vår manndom, er det ikke rart at menn undertrykker følelser, unngår å snakke om følelser, ikke skjønner seg på følelser og håndterer følelser på en uhensiktsmessig måte.
Det være rusbruk, vold, aggresjon, isolasjon og i verste fall selvmord. De siste par årene i Norge har andelen menn blant de som begår selvmord vært rundt 70 prosent.
Det er derfor på høy tid at regjeringen har oppnevnt et «mannsutvalg». Utvalget har 17 medlemmer som skal utrede gutter og menns likestillingsutfordringer i Norge frem til våren 2024 og lage en helhetlig oversikt og foreslå tiltak. I dette utvalget blir fokuset på menns psykiske helse avgjørende.
Og det blir spennende å se om et slikt arbeid kan bidra til å endre hvordan man oppfatter det å «ha baller».
For hvorfor heter det ikke «eier du ikke livmor eller, mann»? Det å føde et barn er det mest smertefulle et menneske kan utsette seg for. Kvinner gjør det med glans i de fleste tilfeller. Jeg har vært førstehåndsvitne på at min slanke og sårbare kone brøler som en løvinne og ikke gir seg før et helt individ er ute av kroppen.
Deretter kort tid etter går hun rundt som om hun ikke nettopp har overbevist meg om at hun lett hadde knertet meg i bokseringen. Det er det sterkeste jeg har vært vitne til.
Likevel er det liksom greit at kvinner anses som følsomme, prater mer om det indre livet og oppsøker mer psykisk helsehjelp. Ingenting feil med det, men «å manne seg opp» bør ikke bety å bite tennene sammen og lide gjennom psykisk uhelse. Det bør bety å snakke ut, reflektere og sette ord på det man føler og hvis behov, oppsøke profesjonell hjelp.
Når er det disse konseptene om «baller» og menn som steinharde individer trer inn i underbevisstheten vår? Det er ikke enkelt å konkludere med. Kan det være biologisk? Er testosteron menns velsignelse og forbannelse?
I enkelte kultursamfunn kan det forklares med en sterk mannsdominert samfunnsform. Men det er ikke hele sannheten. I andre sammenhenger kan kanskje sosioøkonomisk status være en forklaring.
Dog om du befinner deg på vestkanten eller østkanten, nord eller sør, bygda eller i byen, så er det mest sannsynlig et bestemt mannsbilde som danner seg med årene til en gutt.
I storsamfunnet blir det kanskje lagt opp til et visst mannsbilde som blir presentert gjennom populærkulturen. Det er mange variabler her som fører til betydningen av testiklenes suverenitet.
Kanskje det starter allerede fra primærfamilien? Kanskje det er foreldrene som må bli flinkere til å forme et mer hensiktsmessig mannsbilde? Eller mulig at psykisk helse og livsmestring bør få plass mye tidligere i skoleløpet?
Kan tiltak foreslått av et mannsutvalg endre på et seigt samfunnskulturelt bilde? Både menn og kvinner består av hele følelsesregisteret. Da er det viktig, rettferdig og humant at begge får redskapene, ordene, plassen og aksepten til å gjenkjenne og uttrykke hele spekteret av følelser.
Vi må selvfølgelig være forsiktige med å «psykeliggjøre» alt, men vi må også bli flinkere til å lære bort håndtering av motgang, skuffelser, livsbelastninger og psykisk uhelse på en hensiktsmessig og helsefremmende måte.
Jeg håper at Mannsutvalget vil foreslå noen steingode tiltak og at regjeringen viser gjennomføringsevne for disse tiltakene når det gjelder menns psykiske helse og forebyggende psykisk helsearbeid.
Når jeg selv nå debuterer som forfatter med diktsamlingen «Kall meg pakkis, jeg vet du vil», som har en flerkulturell manns psykiske helse som rød tråd, så håper jeg at det også kan være et bidrag til at menn og hele deres følelsesregister blir satt under lupen, blir snakket om og akseptert.
At menns forskjellige roller og livsreiser som bringer med seg forventningspress, selvkritikk, kulturbalanse og psykisk uhelse, blir snakket om.
At voksne menn går frem som gode følelsesrollemodeller for de yngre gutta og tør å vise at det er mulig å slite mentalt hvis livet slår deg ned med en knyttneve.
At man ikke alltid trenger å være urealistisk sterk og at det er mulig å snakke sammen om de vanskelige følelsene også.
Så jo. Jeg har «baller», mann. De er bare jævlig følsomme hvis de blir utsatt for et slag.
Og det er slik det skal være.