I en musikkjungel der drømmen er internasjonal suksess, er det to flerkulturelle gutter som har reddet den norske musikken.
Jeg vet ikke mye om musikk. Men jeg vet én ting. Og det er at det var lenge siden norsk musikk – altså, norsk musikk med norske tekster – hadde sett sine glansdager. «Forelska i lærer’n», «Neste sommer» og «Jenter som kommer og jenter som går» er populærmusikk fra den eldre gardens ungdomstid. Absolutt norske klassikere.
Men du skal se lenge etter en norsk klassiker med sommerhits som «Tenner meg som en lighter» og «Kjærlighet er mer enn forelskelse». I en norsk musikkjungel av artister som drømmer om å toppe hitlistene i statene, er det ironisk nok to gutter med innvandrerbakgrunn som har frelst den norskspråklige musikken. Da tenker jeg selvfølgelig på Karpe Diem.
Askeladdene
Gutta som i tenårene sine bestemte seg for å satse på norsk musikk. Attpåtil norsk rap. Sånt blir det vanligvis ikke albumsalg, utsolgte turneer, penger, priser, heder, ære og fullpakka Oslo Spektrum av. Det visste de. Men de satset. Og de fikk til det umulige.
En suksesshistorie som en ikke har sett maken til. Første hiphopgruppa som vant spellemannsprisen. Første norske rappegruppe som solgte ut Spektrum. Og første norskspråklige artister som opptrådte på Nobel fredspriskonserten.
Hva visste de i 2000 at Norge kommer til å bli så tørste etter særegen, norsk musikk at de skulle bli redningen. Det var to flerkulturelle gutter som skulle vise hele Norge at det kan godt gjøres å oppnå suksess på norsk.
Norges klippe
Etter at de trøstet en hel nasjon i sorg i kjølvannet av 22. juli og ble stemmen for samhold og nestekjærlighet gjennom sangene sine «Tusen tegninger» og «Påfugl», kan en i dag med stolthet sette Karpe Diem på lista blant det norskeste som finnes. Sammen med Ole Gunnar Solskjær, Grandiosa, lusekofte, ski, Northug og fårikål.
Og uansett hvor mye nettrollene vil argumentere mot dette, så kan de ikke forandre på faktumet at Karpe Diem-duoen Chirag Rashmikant Patel og Magdi Omar Ytreeide Abdelmaguid har slukket tørsten til det unge norske folket.
Tørsten til å heie på og synge med noe som er en del av vår identitet og kultur; det norske språket.
De norskeste
Det var ikke nettrollene som trosset og risikerte alt i 2000, da en spinkel inder og en skalla muslim bestemte seg for å satse alle sine drømmer og håp på noe du i utgangspunktet ikke blir rik av: norsk rap.
Og i mine øyne er det det norskeste noen noe gang har gjort. Kanskje bortsett fra å drite ut svenskene på målstreken.