Skrevet av Pavan Maira Awais, Advokat og Psykologstudent
Hun pleier å våkne før solen, før resten av verden står opp. Det er den eneste tiden på døgnet hun har tid til det indre i sin kropp, refleksjoner og samtaler med seg selv eller sin skaper. Etter det vil morgenrushet slå inn, og rutinene ta over.
På skole eller jobb, hva enn som for tiden er hennes tildelte institusjon, strever hun det beste hun kan. Hun vet bare at hun må klare dette selv, ingen kontakter, ingen på innsiden, men kun basert på intellekt og intuisjon. Hun gjør det blant annet for å hedre sine eldres ønsker om en bedre posisjon i dette samfunn og tryggere fremtid. Det var jo poenget med deres opprivende emigrasjon. Samtidig må hun huske oppskriftene og bevare den gode tradisjon, for det må overføres neste generasjon. Flokken over og flokken under. Hun tenker på alle.
Også utenfor i samfunnet, er hun bevisst på at hun en synlig gruppe representerer. Det holder med en uheldig situasjon, og media vil en ikke-fin historie om det veve. Så hun jobber dobbelt så hardt for ikke å nære til rykter som svever. Hun tar mer enn bare en for laget, så hun både familie og storsamfunn kan behage. Om de er fra øst eller vest spiller ingen rolle. Alle har en mening om hvor på frihets-, karriere- og tradwifeskalaen hun gjør seg best.
På jobben sitter hun stille på lunsjbordet og lytter til hva som for andre er aktuelle samtaleemner. Hvis det har vært en overskrift, noe på VG, kan det komme spørsmål og kommentarer. Kanskje noe om tvang eller en krigserklæring. Nærmer det seg ferietider og hun lar det glippe at hun skal reise på ferie til sitt hjemland, så skal alle vise sin kunnskap om hvordan det er der fram. For de har jo lest en bok av en Raja. Da blir det vanskelig å skille hva som gjelder hele befolkninger og hva som er en familiesaga.
Det er ikke så rart når hun ikke gjør seg like sett. Hvordan skal noen da kunne utvide sine nyanser og kunnskapens vett? I sin høflighet og åpenhet tenker hun det kan være bra spørsmål blir stilt. Det er jo slik man kan lære noe nytt og utvide sine perspektiver litt. Men når hun endelig svarer, er det ikke nødvendigvis det de vil høre, det passer ikke deres verdenssyn eller komfortsone. Da blir det et «jaha» tilbake, og begge kjenner på at her var jammen en annen sort, kanskje man aldri skulle åpnet seg opp.
Når hun kommer hjem, skal kanskje noen barn hentes på skolen. Hvor de kun lærer det som skjer på en side av jorden. Så da blir det dobbelt opp for mor og barn- skole, morsmål og troslære. Det læres om Østens sivilisasjoner, forfedres kamp fra kolonialisme og imperialisme, og hva det har etterlatt for generasjoner. Det snakkes om vennen vår gud og rene hjerter. Det fortelles at glede og sorg går hånd i hånd, så man må tåle det vonde også. Det prekes om viktigheten å være snille og sjenerøs mot alle man møter, for ingen er bedre enn den andre, og den beste forbedring er av seg selv, og er man ikke forsiktig og oppvakt som minoritet, så er det ikke sikkert det går en så vel. De læres om å kombinere utviklingen av sine egne unikheter, men også tjene kollektivistiske goder. Det avsluttes med engelsk, matte, Heyerdahl, Nansens museum, og lese en bok av Roald Dahl. Barna skal ikke havne i statistikkene om samfunnsproblemer.
På «fritiden» er det organisert idrett og skiforeningen. Det spiller ingen rolle om hun selv aldri ski har hatt. For en innvandrerforelder må vise sitt engasjement, særlig hvis man bor på østkantens establissement. Politiet, skolen og barnevernet har gitt sin klare beskjed. Dessuten er det ikke midler til at noen andre bistå med det.
Hadde landets fremste CEO-er og professorer med de lengste doktorgrader måtte gjøre halvparten av dette, hadde NAVs sykemeldingssystem for lengst vært sprengt. Men for henne er det hverdag
Stort sett er hun stille. Men så en dag blir hun spurt om hun kan uttale seg og si noe lurt om den evige integreringskonflikten. Hun påtar seg ansvaret for å forberede i det lille hun har av tid, men det blir til timer. I hennes sinn raser tankene: Hvordan vil det gå utover mine, generasjonen før oss og den neste sine? Hvordan si noe som er konstruktiv for alle? Som minoritet, hvordan være ydmyk overfor majoriteten, så ikke de som er marginalisert skal få enda mer problemer? Både være tro mot sine og sin gud, og samtidig vise at hun respekterer og bryr seg om det samfunnet hun er del av og har under sin hud. Hun har ikke råd til å så splid bare for underholdningens skyld. Hun må veve det slik at det tåles og høres, samtidig som det noe impact gjøres. Så mye knaker hun på at hun ikke alltid uttaler seg her og nå. Hun må gå gjennom alle nyansene, perspektivene og meningene først.
Hun er privilegert og har fått materiell velstand. Likevel klarer hun ikke glemme der hvor hun opprinnelig kom fra, og utfordringene deres der. For henne blir derfor poenget med sin eksistens og goder å hjelpe de undertrykte i deres sak.
Hvorfor gir hun ikke bare slipp litt? Fordi det er dette som gjør henne til den hun er. Det er der hun henter sin styrke fra. Hun får sin energi fra de øyeblikkene før solen står opp. Hun erkjenner at livet kan være komplisert, likefrem er hun privilegert. Hun har fått livets rikdom som for andre kan være vanskelig å se, med langt flere perspektiver enn noen annen gratis i sin hånd. Bare for noe så enkelt for å ha blitt født et annet sted enn hennes eldre generasjoner. Hun ser, leser, strever og ordner mer enn noen annen. Og det styrker henne, og samfunnet også mer enn noen annen, selv om andre ikke ser. Ofte er det når man er usynlig at man får gjort de varige endringene. Alt dette gjør henne privilegert.
Det er noe hun i sitt stille sinn vet, og det holder for henne å vite i hjertet. Hun orker ikke forklare at å være privilegert betyr å kunne bære andres smerte. Hun har fått muligheter og innsikt, dybde og et skarpt blikk, og er takknemlig for at det er akkurat dette hun ble utvalgt til å være
Til alle privilegerte minoritetskvinner der ute
Gratulerer med kvinnedagen:)