Kultur blir stadig viktigere i psykologien, men mange terapeuter føler seg utilstrekkelige når de møter pasienter fra andre kulturer. Fasiha Ashraf diskuterer hvordan kulturell ydmykhet, empati og interseksjonalitet kan forbedre den terapeutiske alliansen og behandlingsutfall for flerkulturelle pasienter.
Skrevet av Fasiha Ashraf, Psykologstudent
Kultur har blitt et viktig begrep i psykologien de siste årene. Det har alltid vært en del av feltet, men i praksis kan det ofte bli glemt. Flere psykologer føler på en utilstrekkelighet i terapirommet når de møter på en med en fremmedkultur[1]. Det er ikke så overraskende. Vi mennesker har visse erfaringer med oss i livet, innpakket i vårt perspektiv og våre narrativer. Det er enklere å møte mennesker med forskjellige erfaringer som har et lignende perspektiv, verdisystem eller narrativ som deg. Det er mye vanskeligere å møte en person som ikke bare har helt forskjellige erfaringer, men også et helt annet perspektiv og verdisystem. Forklaringen de har om seg selv og verden rundt de er overhodet ikke lignende din forklaring om din verden. Selv om de kan ha lignende erfaringer, vil de bli sett i lys av et annet livsstil.
Uavhengig av det psykologiske feltet møter man på flerkulturelle mennesker i alle aspekter av helsevesenet. Selv i disse andre områdene, hvor sinnet ikke blir utforsket i lik dybde, men heller kroppen, er det et gap[2] Selv om alle mennesker har en kropp som skal biologisk være lik, blir behandling utdelt forskjellig[3]. Smerte blir uttrykt forskjellig og dermed forstått fra forskjellige synspunkter.
Om det er mulig å tilegne seg kunnskap om alle kulturer er et overlegent spørsmål, først og fremst. Ingen fysiker hadde prøvd å stille spørsmålet: er det mulig å vite alt om universet? Mennesker er små univers i hver kropp. Mennesker med flerkulturell bakgrunn har ikke et annerledes sinn, det er bare et større gap mellom ditt univers og deres univers. Så hvordan kan vi minske gapet? Det er en tommelfinger regel i psykologisk behandlingsforskning at en god terapeutisk allianse er svært viktig for behandlingsutfall. Hva er viktig å vite om kultur i møte med flerkulturelle mennesker? Hvordan kan vi minske gapet?
Kulturell Ydmykhet
Det er viktig å blant annet være ydmyk. Kultursensitivitet er et begrep som blir mer og mer diskutert nå for tiden – å være åpen og nysgjerrig mot ulike kulturer. I lik tråd vil jeg trekke fram kulturell ydmykhet – å være ydmyke over at vi kan aldri tilegne oss nok kulturell kunnskap[4]. Å være kulturell ydmyk vil inkludere å være bevisst på egne fordommer, de implisitte skjevhetene vi kan ha i bakhodet. En kulturell ydmyk tilnærming inkluderer en sterk empati for den andre personen, uavhengig av de kulturelle forskjellene mellom oss to. En slik tilnærming understreker at jeg kan aldri fullstendig forstå din situasjon, men hvis jeg er åpen og empatisk kan jeg bli ledet av deg inn i din opplevelse. Å være kulturell ydmyk vil si å være åpen, åpen for de momentene ved kulturen som personen bringer som er en beskyttende faktorer, men også de momentene som skaper problemer i hverdagen. Denne overordne åpenheten er viktig for å kunne være støttende og bruke ressursene personen har fra sin kultur, men også være kritisk mot det som er skadelig for den personen. Dette må dretter kommuniseres igjen på en ydmyk måte. Det kan hende at man har kompetanse om visse kulturer, men en ydmyk tilnærming vektlegger at denne kompetansen er supplerende, og ikke omfattende nok om alle mennesker. En kulturell ydmyk tilnærming har virket å korrelere mer positivt med psykologpasient alliansen enn kulturell kompetanse[5].
Interseksjonalitet
Noe som ofte blir oversett i slike samtaler om kultur i terapi er grunnspørsmålet: hva er kultur? To personer fra Somalia som er vokst opp i Norge vil være helt forskjellige fra hverandre. Selv med de samme kulturelle verdiene hjemme vil de ha tilegnet seg ulike deler av den norske kulturen og ulike deler av den somaliske kulturen. La oss nå si at den ene er kristen og den andre er muslim. Hvilken kompetanse skal man da bruke i møte med denne personen? Mennesker er komplekse og kan ikke destilleres til fine etiketter som bare «Kristen», «Somalsk» eller «Norsk». Kultur i terapirommet vil dermed være et sett med holdninger og verdier som personen har tilegnet seg fra omgivelsene sine. Skal den tidligere nevnte personen behandles i terapi, kan psykologen fort behandle denne personen som en «Somaler». Eller så kan de redusere deres somaliske identitet fordi ‘de har jo vokst opp i Norge’. Slike enkle differensieringer kan være heuristikker for oss; fort-gjort og enkle å smøre på. Det er derfor viktigere at vi legger vekt på interseksjonalitet. Den kliniske psykologen Niloufar snakker en del om dette i artikkelen sin «Kulturell kompetanse som terapeutisk verktøy». Hun sier artikulert at «ved å bare fokusere på en del av identiteten, risikerer man å neglisjere den helhetlige representasjonen av identiteten til en person»[6]. Jeg kunne ikke ha uttrykt det bedre og lar ordene hennes være konklusjon her.
Åpen kommunikasjon
Studier viser at flere psykologer velger å ikke tematisere kulturen til pasienten[7]. Dette kan være fordi de ikke vil krenke personen ved å si noe upassende eller føler at de har for lite ‘kulturell kompetanse’. Dette fører til at pasienten føler seg overhodet ikke møtt med forståelse[8]. Selv har jeg hørt fra folk rundt meg at psykologen deres enten ber de «kutte kontakt med familien» eller at de ber de redusere religiøs praksis fordi det bidrar til stress. Å be fem ganger om dagen, for eksempel, kan virke tungt for en ikke-religiøs psykolog. Ja, det kan være tungt for en muslim med alvorlig depresjon. Det kan også være et mål den depressive muslimen ønsker å oppnå. Kanskje det er en beskyttende faktor. På samme måte kan familie være en viktigere faktor hos en flerkulturell pasient. Familie er et komplekst tema uavhengig av kulturer, men det er uansett viktig å anerkjenne at i kollektivistiske kulturer har familien et annerledes bånd. Hvis det båndet kuttes, kan det påføre enda mer stress. Jeg har hørt fra flere flerkulturelle ungdommer at de ikke ønsker å dra til psykologen blant annet på grunn av dette – fordi familiesituasjonen ikke vil bli forstått og de vil ikke distansere seg. Det er viktig å anerkjenne at i noen tilfeller – ved vold og overgrep, for eksempel – er det viktig å beskytte seg fra familien. Men det som blir oversett er ofte det at ved andre type familieproblemer hjemme, slik som kritikk, konflikt og manglende aksept, kan personen ønske å ha en viss form for kontakt. Kanskje det som trengs er heller en aksept med distanse, psykoedukasjon, eller å kunne tilgi familien. Det er derfor viktig å tematisere kulturen og undersøke hva pasienten vurderer som viktig i deres liv.
Til syvende og sist, er det viktig å understreke at det er ikke nødvendig at selv den flerkulturelle psykologen har nok ydmykhet og kunnskapen som skal til for å møte alle kulturer. Den flerkulturelle psykologen sitter også med visse fordommer. Til tross for dette kan man anerkjenne at en styrke hos de fleste flerkulturelle psykologene kan være at de ser andre kulturer bedre, men dette kommer ikke eksklusivt fordi de er flerkulturelle. Det kommer av at de er ydmyke og åpne, og kanskje bygger på egne erfaringer om å ikke føle seg forstått[9]. Det kommer av å legge fra seg fordommer og av å se det hele mennesket. Det er ikke enkelt, men det er noe som kan implementeres av hvem som helst, uavhengig av deres kultur. Det er noe som kan bidra til en god terapeutisk allianse i terapi, og det er noe som kan redusere gapet mellom forståelse.
Kulturell ydmykhet er altså noe som kan hjelpe oss å være reisende i andre universer.
[1] Holt, Kultur, Migrasjon Og Traumer: Hva Trenger Hjelperen for å Bidra Til God Psykisk Helse Og Livskvalitet?
[2] Harris et al., ‘General Practitioners’ Management of Depression Symptoms in Somali Refugee and Norwegian Patients’.
[3] Schouler-Ocak and Kastrup, Intercultural Psychotherapy: For Immigrants, Refugees, Asylum Seekers and Ethnic Minority Patients.
[4] Schouler-Ocak and Kastrup.
[5] Hook et al., ‘Cultural Humility’.
[6] Jalali-Moghadam and Nord, ‘Kulturell kompetanse som terapeutisk verktøy’.
[7] Hook et al., ‘Cultural Humility’.
[8] Mayers et al., ‘How Clients with Religious or Spiritual Beliefs Experience Psychological Help-Seeking and Therapy’.
[9] Schouler-Ocak and Kastrup, Intercultural Psychotherapy: For Immigrants, Refugees, Asylum Seekers and Ethnic Minority Patients.