Gir vi for lite anerkjennelse til våre innvandrerforeldre?

Vi undervurderer ofte betydningen av våre innvandrerforeldre og deres kamp for å skape en bedre fremtid for oss i Norge, hvor flyktninger og migranter møter alvorlige menneskerettighetsbrudd og urettferdig behandling. Psykologstudent Anbu Kohulan belyser innvandrerforeldres utfordringer med tap av kultur og nære relasjoner, og understreker viktigheten av å anerkjenne deres erfaringer for å fremme bedre psykisk helsehjelp og støtte.

Skrevet av Anbu Kohulan, Psykologstudent

Vi undervurderer kanskje betydningen av våre innvandrerforeldre og de utfordringene de har møtt på veien til Norge. Flyktninger og migranter står overfor alvorlige menneskerettighetsbrudd og urettferdig behandling, og har ofte en ambivalent tilknytning til deres opprinnelsesland. Denne problematikken stiller spørsmål ved i hvilken grad vi erkjenner og verdsetter innsatsen til våre innvandrerforeldre som har ofret mye og arbeidet hardt for å legge til rette for våre nåværende livsforhold. Våre foreldre står overfor en kompleks sammensetning av utfordringer når de konfronterer tunge traumer og minner fra hjemlandet, samtidig som at de aktivt arbeider for å skape gunstige livsforhold for sine barn i et fremmed land. Deres psykiske helse er ofte et tema som ikke blir snakket om, kanskje fordi det er noe tabubelagt. Likevel, ved at deres barn samt samfunnet erkjenner deres erfaringer og reise, kan det bidra til å fremme informasjon og tilbud om psykisk helsehjelp.

Det er en rekke utfordringer knyttet til det å migrere til et nytt land, deriblant å leve i konstant frykt og usikkerhet. Mange innvandrerforeldre ofrer sin tro, religiøse tilhørighet og kultur for å sikre bedre livsbetingelser for sine barn. Oppveksten til disse foreldrene har vært fylt med gode minner fra hjemlandet, der nære bånd og betydningsfulle relasjoner har hatt en stor betydning i deres hverdag. Overgangen til et nytt land innebærer ofte tap av disse båndene og en følelse av desorientering når det gjelder å etablere seg på nytt i en fremmed kultur. Redselen for at deres egne barn vokser opp i et ukjent miljø der mye strider i mot deres egen kultur og tro er reell. Nettopp de nære relasjonene og kulturtilhørigheten velger mange å ofre og flykter til et land med tryggere forhold uten krig, vold og hat. Dette er ofte ikke ønsket, men derimot et nødvendig valg for å sikre deres barn en fremtid med muligheter. Dette kan føre til et ambivalent forhold til ens opprinnelsesland. Den store kjærligheten til deres nasjonalitet og hjemland, samtidig som de er omringet av såpass mye vold og hat at de må flykte fra landet. Hva slags utfordringer kan dette by på for disse innvandrerforeldrene?

Integrering og tilhørighet representerer betydelige utfordringer for mange innvandrerforeldre. Overgangen til et nytt land innebærer å legge fra seg det trygge og kjente, og navigere gjennom en ny virkelighet med nytt språk, kultur og sosiale normer. Hos oss begynner en sekundær sosialiseringsprosess allerede fra ung alder i barnehage og på skolen, og vi har dermed muligheten til å bli en integrert del av samfunnet. I motsetning til våre innvandrerforeldre som allerede har utviklet en sterk identitet og tilknytningsfølelse til hjemlandet før de kommer til et fremmed land. De møter på betydelige hindringer når det gjelder å etablere seg og oppleve tilhørighet i det nye landet. De mangler ofte sosiale nettverk og ressurser både på sin reise og i sin nye destinasjon. Det er derfor av betydning å erkjenne at innvandrerforeldre strever med å finne sin plass i det nye samfunnet samtidig som de bærer med seg traumatiske opplevelser fra sine tidligere livsforhold. Det er nødvendig å reflektere over og anerkjenne deres bidrag og innsats i en større grad enn det vi kanskje gjør.

Det å anerkjenne deres vansker og forstå at de er reelle er essensielt i prosessen om å møte denne gruppen. I tillegg vil det å informere om at det finnes psykisk helsetilbud være et godt steg mot å navigere denne gruppen i et nytt samfunn og samtidig hjelpe disse med å prosessere de vonde opplevelsene fra hjemlandet. Det er derfor minst like essensielt å informere om at det finnes et godt psykisk helsetilbud og ufarliggjøre psykiske utfordringer.