Ramadan er en tid for refleksjon, takknemlighet og empati, som i år har også fremhevet palestinernes utholdenhet og styrke i Gaza under ekstreme forhold. Mediedekningen har vist hvordan et folk uten en stat og med begrensede ressurser demonstrerer bemerkelsesverdig resiliens, noe som gir oss en dypere forståelse av å finne styrke i tro og fellesskap.
Skrevet av Pavan Maira Awais, Advokat og psykologstudent
Siden vi var små har vi lært hva ramadan handler om: kjenne på hvordan de som sulter har det, streve gjennom dagen med lite energi, bli mer takknemlige for det vi har, få større empati for fellesskapet og vanskeligstilte, føle på en slags kontakt med Gud. En måned velsignet med å kunne gi slipp på hverdagsjaget, velferdsjaget, kranglene og kampen om å være vellykket i denne verden. Fokuset flyttes over på våre indre tilstander og refleksjoner over hvor vi er og hvor vi vil i det neste liv. Mange kjenner på en sterkere psyke, ro og tilfredshet i søken etter frelsen akkurat denne måneden. Vi har lært dette som et vakkert ideal, men kanskje aldri egentlig skjønt det. Denne ramadan fikk vi det smurt i ansiktet på oss og risset inn i dypet av våre hjerter.
At palestinerne er et okkupert folk som lider er kjent. Det som nå utspiller seg på Gaza-stripen siden de siste seks månedene har likevel tvunget selv de mest unnvikende til å se palestinerne i et nytt lys. Et lys som ble forsterket da ramadan banket på døren vår.
Her til lands lar vi oss belære om Israel-Palestina av norske eksperter. Vi antar at vi har så utfyllende kunnskap at vi ikke engang har registrert at vi aldri har lest en bok skrevet av en palestiner. Til og med mange med røtter utenfor Europa dveler ikke lenger ved at det finnes historikere, forfattere, journalister og professorer også utenfor Vestens grenser. At det finnes utdannete, oppfinnsomme, tenkende mennesker i Midtøsten. Derfor diskuteres bare om man skal støtte den ene eller andre siden, om man skal være politisk eller nøytral. De virkelig fascinerende spørsmålene blir aldri stilt: Hvordan har palestinerne fått så mange mennesker verden over til å støtte dem? Hva er det ved dem som gjør at vi blir så rørt? Hva har de vist og lært oss i en tid hvor bekymringer og angst renner som perler på en snor selv i de mest velstående i-lands hjem?
Mediene beskriver stadig palestinernes svakhet: ingen stat, ingen nevneverdig hær, Gaza er en innestengt enklave kontrollert av okkupanten, og menneskene på Vestbredden skytes ned, arresteres og fordrives til verdens totale stillhet. Depresjonsraten var på 80% blant Gazas barn lenge før 7. oktober[1]. Når man observerer dem blir man likevel møtt med en egen kraft- standhaftigheten og tilpasningsdyktigheten under de mest traumatiske forhold, hjertekunsten å dele når man ikke har noe, stille opp for hverandre og fortsette livet når andre forsøker å gjøre det ulevelig. Millioner av palestinere kjemper en voldsløs motstandskamp og utviser en motstandsvilje som har bergtatt kloden. På utsiden er de verdens svakeste mot verdens sterkeste. Ser man forbi det ytre, blir man konfrontert med noe langt mer og langt større.
Det er mye som imponerer. Lesekyndigheten blant palestinere er på 97.8%, som er blant verdens høyeste.[2] Det krever dedikasjon og livsvilje når skolene på Vestbredden stadig rives ned[3], mens de på Gaza periodevis jevnes med jorden[4]. Siden Israel har nektet utenlandske medier å slippe til etter 7. oktober, har den nye generasjonen palestinere fått på seg pressevestene og tatt saken i egne hender. Hver dag risikerer de livet sitt for å rapportere om sitt eget folkemord. De er vakre, unge og med fullt forståelig engelsk. Journalistene er blitt et symbol på Gazas mot, dyktighet og utvikling blant et folk som har levd under kummerlige forhold i årtier. Dertil kommer lojaliteten og det uforståelige pågangsmotet lokalt helsepersonell utviser dag og natt mens sykehusene knuses til pinneved rundt dem.
For muslimer, og særlig i ramadan, er kanskje det mest hjerteskjærende likevel å se palestinernes tålmodighet under de omstendighetene Gud har plassert dem i. Å se dem reise seg i bønn når de har mistet alt, er det som mest slår bena under oss. Palestinernes aksept av sin lidelse, konfronterer oss med vår lidelse: det evige jaget etter verdslige goder uten evne til å slå oss til ro med livet vi lever, og den stadige angsten og bekymringene for om vi mister noe, ikke blir like gode som andre, og alt vi ikke får nok av og vil ha mer av.
Gazas beboere er blitt en inspirasjon på den styrken og tålmodigheten ramadan lærer oss at vi skal streve etter. Den hvor vi gir litt mer slipp på materialisme, på «hvorfor»-, «hva hvis»- og «hvordan»-bekymringer, og nærer vårt forhold til oss selv, våre kjære og vår skaper i stedet. Det forholdet til vårt indre og vår Gud vi aldri selv har klart å bygge ser vi i palestinerne. Alt det som all verdens utdannelse og anerkjennelser ikke kunne gi oss, fant vi i dem. De har eksemplifisert resiliens- evnen til å håndtere stress og katastrofer, også kalt psykologisk motstandsdyktighet eller psykologisk motstandskraft. Palestinernes eget ord for det er «sumud». Vi klarer ikke se noen annen ressurs bak denne resiliensen enn deres tro. Som et folk som betaler regningen for andres ugjerninger, jødeforfølgelsen og holocaust, med sitt land og blod, har de utfordret hele verden til å gå inn i seg selv og tenke om vi hadde akseptert og holdt ut den behandlingen som de holder ut. Vi som reagerer på den minste fornærmelse, den minste fratatte rettighet. Hadde vi greid å se våre barn og familier bøte med sine liv for andres rot, løgner og likegyldighet uten å ty til vold? Hadde vi klart å finne takknemlighet over livet og Guds vilje om alt vi gjenoppbygger gang på gang blir knust? Hadde vi i det hele tatt klart å tro på noe som helst? Verken Israels overmakt eller vi selv kan matche styrken til det palestinske folk. Den styrken som ikke måles i antall våpen og kroner, men opphøyer noen til et symbol og ideal. Og alle vet at man verken får visket ut symboler eller idealer med fysisk destruksjon.
I dag er det ikke noe menneske på denne jord som ikke vet hvordan det palestinske flagget ser ut. Fos oss startet med å vise støtte for de undertrykte, men i løpet av ramadan innså vi at vi vaier palestinernes flagg fordi de er blitt vår psykiske inspirasjon og styrke. Seks måneders eksponering for direktesendt folkemord og dødskampanje mot barn har avlet mer refleksjoner og selvransakelser enn psykoterapi.
[1] https://www.savethechildren.net/news/after-15-years-blockade-four-out-five-children-gaza-say-they-are-living-depression-grief-and
[2] https://www.pcbs.gov.ps/portals/_pcbs/PressRelease/Press_En_Literacy2023E.pdf
[3] https://www.savethechildren.org.uk/news/media-centre/press-releases/west-bank-school-demolished
[4] https://www.undp.org/sites/g/files/zskgke326/files/migration/ps/UNDP-papp-research-PHDR2015Education.pdf , s. 3</font size>