Skrevet av Pavan Maira Awais, Advokat og Psykologstudent
Sosial kontroll referer til begrensninger på individuell atferd. Det kan være uformelt, som når vi responderer positivt på atferd vi liker hos andre for å forsterke den, og når vi responderer negativt på atferd vi misliker for å eliminere den. Dette forekommer gjerne mellom nære relasjoner, men også reaksjoner fra samfunnet eller fremmede, altså den «generaliserte andre», bidrar til å regulere atferd. Sosiale medier utgjør i dag en primærarena hvor samfunnskrefter utøver sosial kontroll. Kontrollen kan også utøves formelt gjennom lover og regler av en statlig eller annen myndighet. Sosial kontroll kan være positivt. For eksempel når barn belønnes for å hjelpe til hjemme, mens belønningen uteblir når de ikke gjør det, så oppfordres til en hjelpekultur som verdsettes over hele verden. Sosial kontroll kan også bli oppfattet negativt når et individs handlinger medfører negative reaksjoner som avvisning, utestengelse, og straff, og skaper ubehag for individet.
Hva har så dette med Paris-OL og kvinner å gjøre?
Imane Khelifs respons på netthetsen
Det har vært umulig å ikke få med seg kjønnsstormen rundt den algeriske bokseren Imane Khelif (det refereres til kildene nevnt nederst i artikkelen for de som ikke er kjent med saken).
Den ene debatten som oppstod er i utgangspunktet generell, og gjelder kvinner med avvikende biologi, som XY-kromosomer eller unormalt høyt testosteronnivåer av andre årsaker. Siden dette gjør dem fysisk sterkere enn typiske kvinner, er spørsmålet om de skal tillates å delta i kvinnesport, særlig mtp. de typiske kvinnenes helse og sikkerhet. Dette er en diskusjon som kan og bør forankres faglig. For øvrig er det ikke bekreftet om slike avvik er tilfelle for Khelif.
Den andre «debatten» var i praksis en netthetskampanje mot Khelif, hvor hun havnet i skuddlinjen for vestens diskusjoner om hvor langt LGBTQ+-bevegelsen skal kunne gå. Selv kommer Khelif fra en algerisk-arabisk kultur, og har ikke noe med LGBTQ+-bevegelsen å gjøre. Hun verken representerer dem eller har uttalt seg mot dem. Stemmer i vesten som misliker regnbuebevegelsen fant det forgodtbefinnende å statuere sine poenger på Khelifs bekostning. Personligheter som Rowling, Trump, Musk og Logan Paul, hang henne ut som en mann som bedriver damemishandling. Som om Mohammad Ali gjenoppstod og kom for å svinebanke kvinner. Hun ble misbrukt for å eksemplifisere hvor galt de mener det vil gå med samfunnet når LGBTQ+-bevegelsen får frie tøyler. Også ellers viste menneskeheten sitt overlegne intellekt på denne jord ved å koke over med misforstått feilinformasjon på sosiale medier om at hun er en transperson eller en mann som vinner seg frem på urettferdig vis. En transperson er en som identifiserer seg som et annet kjønn enn det som ble registrert ved fødsel. Det har Khelif aldri gjort. Hun har eksplisitt sagt at hun er født kvinne, alltid vært kvinne, og at hun er like mye kvinne som andre kvinner. Dette er bekreftet av hennes familie som har fremlagt bilder og fødselsattest, og av IOC som har lagt hennes pass og fødselsattest til grunn for hennes deltagelse.
Når man forsøker å henge ut noen i samfunnet, altså utøve sosial kontroll, så overser man gjerne bevisst eller ubevisst perspektivene vedkommende har. I fremstillingene rundt Khelif har man hoppet bukk over hvordan hennes verden ser ut. Khelif kommer fra en kultur hvor kjønnsskifte ikke er akseptert, med unntak for intersex-tilfellene. Behandlinger som gjelder kjønnsskifte kan straffes i Algerie som «uanstendige» handlinger. Derfor er det lite opplyst å anta at Khelif er en transperson. I så fall hadde hun nok ikke bodd i og representert landet, eller vært heiet frem som nasjonens stolthet. I en slik kultur er du enten født mann eller kvinne (unntak for intersex), og det er det du er livet ut. Det er ikke noe «pick and choose» om du skulle føle deg som noe annet. Som alle andre steder i verden vet man at det fødes en liten andel mennesker med biologiske avvik, men som i det ytre likevel ser ut som et kjønn, og derfor kategoriseres som det kjønnet. For disse tilfellene tyr mange til religion og sier at gud har skapt dem slik, med de utfordringer og fordeler det medfører, og det er slik det er ment å være. Gud vet best. I denne erkjennelsen gis det dermed rom for å være annerledes fra det normale, men man er det kjønnet man ser ut som. En kan like eller ikke like det, poenget er at dette er den verden Khelif er født og sosialisert inn i.
Dertil har hun kjempet mot kjønnsstereotypier i sin kultur, hvor hun ble fortalt at hun ikke har noe i bokseringen å gjøre. Til slutt ble hun likevel Algeries forbilde og farens ære, kanskje nettopp på grunn av erkjennelsen av at gud har skapt henne med sine unike evner. Da Khelif ankom OL var det altså utenkelig for henne å være noe annet enn kvinne, og hun ble omsider ikke bare akseptert, men også et forbilde for mange kvinner i sitt hjemland.
Normalt ville denne kampen frembragt applaus i vesten. Fordi en muslimsk kvinne skal ha rett til å leve livet slik hun vil, men helst bare når hun utfordrer sine egne. Når kraften i bokseringen ikke lenger var et oppgjør mot arabiske menn, men danket ut europeiske damer, skulle det liberale vesten fortelle henne at hun ikke er kvinne nok. Mens vesten gir aksept for kjønnsskifter og subjektiv kjønnsoppfatning, har man firkantede rammer for hva det vil si å passe inn i det kjønnet man er eller har valgt. Og det å være kjempesterk og ose av maskulinitet passer overhodet ikke en kvinne på denne side av verden. Dette førte til negative reaksjoner i sosiale medier som hånet og avviste henne. Oppstyret var muligens uavhengig av etnisitet. Kanskje hadde Imane også blitt karikert som et udyr tårnende over en lys jente om hun var en Ingrid. Konteksten gjorde likevel at disse forsøkene på sosial kontroll ble opplevd rasistisk av mange, hvor sterke og kraftige arabiske og afrikanske kvinner ikke blir godtatt på lik linje med andre.
Fordi en muslimsk kvinne skal ha rett til å leve livet slik hun vil, men helst bare når hun utfordrer sine egne. Når kraften i bokseringen ikke lenger var et oppgjør mot arabiske menn, men danket ut europeiske damer, skulle det liberale vesten fortelle henne at hun ikke er kvinne nok.
I stormen av forsøk på sosial kontroll stod boksemesteren stødig med en viljestyrke som tok henne til gullmedaljen. Slik ble hun en inspirasjon til styrke for kvinner verden over. Selvsagt ble hun påvirket. Hennes uttalelse om at slik hets kan drepe folks tanker, sjel og sinn, sier sitt. Like fullt har hun vunnet hjerter ved å opptre profesjonelt uten å snakke nedlatende om andre når de avviste henne som umenneskelig og uverdig. Da en ungarsk bokser tegnet henne som et djevellignende monster, svarte hun ved å vinne over henne i bokseringen. Hun har ikke angrepet noen grunnet etnisitet, kultur, seksuelle legning eller kjønn. Hun har brukt rettssystemet til å gå til sak mot hetsen. Usjenert og åpent har hun forklart sitt perspektiv, om at hun er og alltid har vært kvinne, at hun kjemper for Algerie og overgir seg til sin gud. Slik ble hun en hyllest til frigjøringkampen fra sosial kontroll og kulturelle betingelser for hvordan en kvinne skal være for å bli akseptert- det være i øst eller vest.
Øyeblikket Sifan Hassan ble et ikon
Nederlandske Sifan Hassan, opprinnelig etiopier, tok medalje i alle tre maraton-løpene for kvinner, karakterisert av sportskommentatorene som «det umulige» og «ufattelige». Det stoppet ikke der. På avslutningsseremonien foran millioner av seere, ble hun ikonisk idet hun valgte å ta imot medaljen på podiet iført hijab. Dette ble ansett som et opprør mot Frankrikes hijab-forbud på egne deltagere, og øyeblikket gikk viralt blant muslimer verden over. Hijab-forbudet ble ansett svært diskriminerende av mange, særlig gikk Amnesty hardt ut i sin kritikk. Bekymringen er at kvinner som bruker det hindres fra å kunne delta i toppidrett, og at jenter med hijab ikke velges ut på grasrot-nivå fordi hodeplagget vil by på problemer senere. Dermed får man en diskriminering av en stor gruppe kvinner i idretten. Det går utover dem både fysisk og psykisk, og er et prakteksempel på formell sosial kontroll.
I sitt største øyeblikk representerte Hassan mange muslimske kvinners ønske om fritt å kunne uttrykke sin tro og kle seg tildekket om de ønsker, samtidig som de kan være samfunnsdeltagere og sporty idrettskvinner. Hassan har også den særstillingen at hun som europeer representerer både vesten og muslimer, og at man fint kan tilhøre begge deler. Hun ble dermed især en representant for den unge generasjonen vestlige muslimske kvinner, samtidig som oppgjøret hennes mot diskriminering og utestengelse er alle kvinners kamp. Slik ble hun, som Khelif, en hyllest til kvinners frigjøringskamp fra sosial kontroll verden over. Timingen kunne ikke vært mer tilfredsstillende. Frankrike hadde ikke noe annet valg enn pent å avslutte OL med å dekorere en ny rekordsettende maraton-legende iført hijab. Så mye for deres eget forbud. Sifan Hassan blir aldri glemt.
Kilder:
Algeria | Cairo 52 Legal Research Institute
Dutch Olympian wins kudos for donning hijab to collect gold medal – Islamic Research and Information Center (IRIC)
Father of Algerian boxer Khelif says he is honoured by his daughter | Reuters
Imane Khelif and Western delusions of white innocence | Paris Olympics 2024 | Al Jazeera
Kort fortalt: Dette er Imane Khelif-saken (vg.no)
Logan Paul Admits to ‘Spreading Misinformation’ About Imane Khelif (variety.com)
OL i Paris: Amnesty International ut mot hijab-forbud for franske utøvere (vg.no)