Unge muslimer i Norge har fulgt okkupasjonen av Palestina siden barndommen, og lest oss opp på den delen av historien vi ikke lærte på skolen. For oss startet ikke konflikten 7. oktober. Magene våre knyttet seg sammen når meldingene strømmet inn om Hamas-angrepet, fordi vi fryktet det som ventet palestinerne. Det vi ikke skjønte var hva som ventet oss selv. At vår egen verden skulles snus opp-ned. Innen få uker brakte palestinernes desperate situasjon oss til søvnløse netter og konsentrasjonsvansker. Vi gråt hver dag, og gråter ennå.
Skrevet av Pavan Maira Awais, Advokat og Psykologstudent
«Vi». Vestlige unge muslimer med røtter fra krigsherjede land og tidligere kolonier. Vi som har hørt våre nærståendes historier om krig og kolonitiden, men ikke opplevd det selv. Som forsonet oss med den koloniale arven og gikk videre. Som har mye til overs både for våre foreldre, kulturer og religion, så vel som Norge og storsamfunnet, og har oppfylt norske samfunnsforventninger. Vi som aldri kjente oss helt igjen i identitetskriseproblematikken. Vi ser at det er styrker og svakheter i alle samfunn, fikk det beste fra alle verdener, og også utfordringer. Vi, den usynlige og ukontroversielle, men største gruppen av muslimske innvandrerbarn. Vi når aldri avisenes forsider, men utgjør statistikkene som underbygger fordelene ved næringslivets mangfold og fremmes som suksesseksempler i fagforeningstidsskrifter. Vi hadde skjønt den vanskelige balansekunsten majoriteten ikke kan forestille seg, og de radikale som faller utenfor ikke mestrer.
En av de første tingene psykologstudenter lærer i personlighetspsykologi er at menneskers selvkonsept (forståelse av oss selv), og identitet (hvordan vi presenterer oss for andre), er viktige byggestener i vår personlighet[1], relasjoner og tilhørighet i verden. Hva var vårt selvkonsept og poenget med vår eksistens? Være brobyggerne, fanebærere av integrering, som fremmer minoritetenes interesser ved bruk av fornuft, tilpasninger og god folkeskikk. Skape et trygt multikulturelt samfunn som gir rom for å være annerledes fra hverandre. Være integrert uten å bli assimilert. Vi som limer Norges ulikheter til et fungerende «oss». Det ble identiteten vår. En identitet som uannonsert ble revet vekk i takt med antall palestinske barnekropper som rives i fillebiter uten at den verden vi hadde funnet vår plass i gjorde noe.
Hvorfor denne rystelsen nå? I en årrekke har vi vitnet at tidligere koloniland aldri stabiliserer seg, hvor amerikanskstøttede opprørsgrupper plutselig blir terrorister, hvorpå vestlige stater sender inn soldater og våpen til ledere de selv foretrekker. Det eneste som oppnås er stort sett mer ødeleggelse og død. Likevel har vi latt oss tro på at det delvis er gode intensjoner bak: fjerne diktatoriske ledere, innføre menneskerettigheter, redde vanskeligstilte kvinner. Besteforeldrene våre sine utsagn om imperialistenes politikk har vi registrert i det ene øret, og latt flyte delvis ut av det andre. Vi har aldri ønsket å tro på eller spre konspirasjonsteorier.
Israel/Palestina har alltid vært vanskeligere å svelge. Det er en urettferdig og brutal okkupasjon hvor palestinerne ble offerbukken for europeernes ugjerninger. Vi har søkt ly i forklaringen om dårlig samvittighet over jødehatet og dens konsekvenser under 2. verdenskrig. Uansett hva som har skjedd i fortiden så er Europa nå menneskerettighetenes og likeverdets kontinent. Derfor, og særlig etter verdens reaksjoner på Russlands invasjon av Ukraina, så levde vi med et håp. Troen på at den dag Israels fordrivelse bit for bit krysser over til sanseløs utslettelse av palestinerne, så vil verdens vestlige maktelite måtte stanse det. I hvert fall erkjenne og fordømme det tydelig. Mediene vil ha en annen tilnærming enn tidligere. Vi kunne ikke ha tatt mer feil.
Mens ingen bestrider at Hamas overskred grensene for legitim motstandskamp, faller vi av narrativet om Israels selvforsvarsrett. Vi begriper ikke hvordan bomberegn på en innesperret befolkning hvor barns sprengte lemmer flyter overalt, bevisst tilintetgjørelse av sykehus og helsepersonell, fedre som strippes med bind for øynene, gravide overlatt egen skjebne, nedmeiingen av journalister, og drap av 160 FN-ansatte[2], faller under et «selvforsvar som gikk for langt». Hvilken folkerettsbok berettiger bruk av kjemiske bomber[3] som påfører de mest uhorvelige brannskader[4] på verdens svakeste og yngste sivilbefolkning, for så med vilje å tørste og sulte i hjel de overlevende[5]? Hvilket selvforsvar er det når en mektig militær stat, med de mest avanserte våpen sendt fra verdens mektigste stater, knuser hele Gaza bortsett fra Hamas? Israels lederskap har lovet at hevnen skal gjalle i generasjoner[6] og oppfordret palestinerne til å tømme det lille landstykket de har igjen for å bane vei for fanatiske settlere[7]. Verdens bistandsorganisasjoner har for lengst slått alarm om at dette er tidenes verste menneskelige tragedie. Attpåtil eskalerer voldtekten av Vestbredden, hvor barn skytes ned uten lov og dom. Det er pinlig å se vesten klore seg fast til selvforsvarskonstruktet. Det gjør vondt å se hele Gazas befolkning redusert til terrorister og menneskelige skjold som fritt kan jevnes med jorden. Vi ser ingen mangel på militær eller økonomisk styrke, eller maktelitens uforbeholdne støtte, som tilsier at Israel er den eksistensielt truede part. Dagen etter ICJ kunngjorde at Israel skal etterforskes for folkemord[8], stanset flere av de vestlige landene derimot UNRWA-støtten[9]. Mens artiklene om bruk av norske nammo-våpen hagler[10], fortsetter Norge investeringer og handel med Israel og ønsker dem velkommen til sangkonkurranser som om ingenting skjer. Vi kommer oss på jobb og skole, smiler og sier vi har det bra, men disse tankene kverner i hodet på oss.
Her begynner separasjonen fra det europeiske «oss». Magdi var kanskje først ute med å beskrive dette da han publiserte «Det er ikke noe vi. Jeg ser det nå»[11]. I vestlige mediers harde arbeid med narrativet om okkupantens offerrolle, beskrives ekstinksjonen av Gaza som en berettiget «krig» mellom to likevektige parter. Israel fritas alt ansvar for den pinelange okkupasjonen under banneret om at det som nå skjer kun skyldes Netanyahu. Dette gjør at «de» sier at det er komplisert, så hvorfor så engasjert? Mens «vi» ikke får til å legge det fra oss. Våre forfedres advarsler om imperialistenes intensjoner i verden, og de bråkete østkantguttenes voldsomme sinne som vi så ned på, hjemsøker oss. I tiktokens tidsalder ble det umulig å dekke over den palestinske katastrofen, selv ikke med shadow-banning[12]. Hodebryet til stormaktene ser likevel ikke ut til å være hva Israel gjør, men at IDF ikke kunne gitt mer blaffen i å være diskret. Det tok Europa flere tiår på å bygge opp sitt rennommé som menneskerettsforkjemper etter 2. verdenskrig. De ble stående å se på Israel rive det ned på tre uker. Jeg hadde et håp frem til julaften, men fabelen om julas angivelige mirakler ligger i samme grav som myten om vestens humanitet. Og med den forsvant den verden vi trodde vi tilhørte.
Dermed raknet også vår identitet og tilhørighet som en velintegrert del av det gode samfunn, og vår meningsfylte brobyggerrolle. Gaza innførte en ny «vi»/ «dem»-barriere vi trodde vi hadde overkommet. Når brobyggernes broer står i brann, og vi ikke lenger husker hva vi bygget de med, hvem skal da slukke flammene? Hva skal man føle? Hva skal man tenke? Hva skal man gjøre? Mange håper oppstyret vil gå over og folk vil glemme, som med andre konflikter. Men denne gangen er det ikke en flodbølge som skyller videre. For oss ble det tsunamien som endevendte alt.
[1] Larsen et al, 2021, kapittel 14
[2] Griffiths, 2024
[3] Amnesty International, 2023
[4] The Thinking Muslim, 2024, 18:14
[5] Reliefweb, 2024
[6] The National UAE, 2023.
[7] Aljazeera, 2023
[8] Liland, Kruse & Loe, 2024
[9] Panorama nyheter, 2024
[10] Hanbaly, 2024
[11] Abdelmaguid, 2023
[12] Slinblad, 2023