Altfor få menn med etnisk minoritetsbakgrunn blir utdannet som psykologer. Det trenger vi sårt å gjøre noe med.
Tiden er inne for at fokuset rettes mot rekruttering av norske studenter med innvandrerbakgrunn til profesjonsstudiene i psykologi. Mangel på den flerkulturelle kompetansen som minoritetsstudenter besitter øker gapet i likeverdige psykisk helsetjenester i Norge, og det i en tid hvor behovet for hjelp har blitt større.
Når Universitetet i Oslo, Universitetet i Bergen og NTNU allerede har forsøkt en ordning med kjønnspoeng for menn på profesjonsstudiene i psykologi, viser dette tydelig at menn er en mangelvare. Dette gjelder også de flerkulturelle studentene. Den flerkulturelle mannen er en sjelden søker på profesjonsstudiet.
Det er i dag slik at man med fåtalls hender kan telle antall psykologer som er menn med etnisk minoritetsbakgrunn i Norge. En del av dem er oss undertegnede. Dette omfatter svært få blant de 10.000 psykologene vi har i Norge i dag.
Hvorfor er det slik? Årsaken er sammensatt. I enkelte etniske miljøer verdsettes fysisk helse over den psykiske. I noen samfunn er psykisk helse et tabu og stigmatisert tema, mens tilgjengeligheten av kunnskap om psykisk helse er begrenset blant en rekke innvandrermiljøer.
Unge minoriteter velger ofte mer tradisjonelle yrker som lege, ingeniør, jurist og lignende som er mer transnasjonalt velkjente og anses som «trygge» av foreldregenerasjonen. Selv om psykologyrket er minst like trygt, er det mulig at manglende innsikt i hva en psykolog faktisk arbeider med gjør at yrket ikke engang kommer i betraktning hos de som står overfor et veivalg etter videregående skole.
Uavhengig av hva årsakene er, så er behovet tydelig. Befolkningsgrupper med innvandrerbakgrunn bruker helsetjenester i første- og annenlinjetjenesten annerledes enn etnisk norske. Det er økt risiko for vanlige psykiske lidelser som depresjon og psykoselidelser blant innvandrere sammenlignet med majoritetsbefolkningen.
På den andre siden viser studier fra en rekke land at innvandrere sjelden benytter seg av psykiske helsetjenester. Underbruken av primærhelsetjenester blant innvandrere henger også sammen med overbruk av akutt- og ambulanttjenester.
Vi minoritetspsykologer jobber med alt fra å forske på pandemiens ettervirkninger til å tilby forebyggende psykisk helsehjelp. Vi jobber i spesialisthelsetjenesten, og vi jobber på familievernkontoret. Vi har både privat praksis, og vi har erfaring innenfor rusomsorgen. Vi er psykologer, sjefpsykologer, psykologspesialister, kommunepsykologer og forskere.
Men det holder ikke med en håndfull minoriteter for å fremme det viktige flerkulturelle perspektivet i forståelsen og behandlingen av psykisk helse.
Vi med etnisk minoritetsbakgrunn trenger å være i alle kriker og kroker som rommer psykologer for å forsterke fremtidens psykisk helsetilbud og forskning på psykisk helse i morgendagens Norge.
Mangfold i dette feltet vil bidra til fellesskapet, helheten i tjenestene og løfte nivået på psykiske helsetjenester. Det kan også bidra til å øke kunnskapen om psykisk helse i minoritetsmiljøene. Dette kan bidra til tidlig oppdagelse av psykiske vansker før disse når det akutte stadiet.
Følgelig kan en flerkulturell satsing også få positive samfunnsøkonomiske ettervirkninger.
Vi gjør det vi kan for å øke bevisstheten rundt psykisk helse blant de miljøene vi er tilknyttet enten aktivt ut i mediene eller ved å representere psykologyrket ved å være oss selv blant nettverket vårt.
Å nå ut med det flerkulturelle perspektivet på psykisk helse bør ikke være en innsats som baseres på dugnadsånden. Her må psykologforeningen og de relevante departementene og direktoratene som dekker helse, utdanning og mangfold komme på banen og gjøre et omfattende og målrettet løft.
Inntil det skjer, har vi en oppfordring til deg, kjære lillebror som står overfor et veivalg etter videregående skole,
Vi trenger deg!