Psykologiens historie strekker seg langt forbi Freud og Jung, med røtter som kan spores til ulike kulturer globalt. Artikkelen av psykologstudent Sanarya Firya Peryadi utforsker hvordan forskjellige samfunn og religioner, fra islamsk tanke om «Nafs» til buddhismens mindfulness-meditasjon, har formet psykologiens mangfoldige utvikling.
Skrevet av Sanarya Firya Peryadi, Psykologstudent
De fleste av oss som er over gjennomsnittet interessert i psykologi har hørt om navn som Sigmund Freud, Carl Jung og teoriene om betinging. Psykologiens historie er kjent og kjær for oss, vi kjenner dens røtter og har tydelige ideer om hvordan den har utviklet seg til hva den er i dag. Og som individer med flerkulturell identitet, så er man kanskje også godt kjent med tanken om at psykologi startet i vesten, at det meste av forskning har blitt gjort i vestlige land og på vestlige populasjoner. Men er det egentlig så enkelt som at psykologien ble oppfunnet i vesten på 1800-tallet?
Ting er nemlig aldri så enkelt som de ser ut. Og det burde ikke komme som en overraskelse at flere kulturer, samfunn og store tenkere i verdenshistorien har forstått viktigheten av å opprettholde et sunt sinn for å kunne leve et godt liv. Flere ord og betegnelser har blitt brukt for å beskrive det som vi i dag tenker på som psykologi, alt fra sinn, sjel og hjerte – men i bunn og grunn handler de om det samme. Ikke bare har psykologiske fenomener blitt beskrevet og lagt merke til, men metoder og behandlinger for å opprettholde god psykisk helse har også blitt utviklet og tatt i bruk i god tid før konseptet om psykologi ble popularisert i vesten på 1800-tallet. Det finnes eksempler på dette fra alle verdens kanter, for mange til at man kan gå inn på alle i én enkelt artikkel, og akkurat derfor er dette starten på en serie med artikler. En serie der vi skal se nærmere på ulike land, kulturer og samfunn opp gjennom historien der psykologiske konsepter og ideer har blitt undersøkt, forsket på og tatt i bruk. I denne introduksjonsartikkelen skal vi ta for oss noen fremtredende eksempler, en slags appetizer for hva denne serien vil by på, men med forbehold om at dette kun er toppen av isberget.
Vi starter med den islamske gullalderen, mellom det 8ende og 15ende århundret. I skrifter til fremtredende muslimske lærde og filosofer finner vi konseptet Nafs, som løst kan oversettes som «selv». Nafs ble brukt som et slags samlebegrep for en rekke fakulteter, inklusive qalb (hjerte), ruh (sjel), aql (intellekt) og irada (vilje). Studien av Nafs og fakultetene som inngikk der ble sett på som en del av forskning innenfor datidens medisinske modell, og innenfor denne modellen så ble forskning på mentale lidelser sett på som en spesialitet i seg selv. Dette ble kalt for A’ilaj al-nafs («helbredelsen av selvet»), al-tibb al-ruhani («helbredelsen av ånden/sjelen») og tibb al-qalb («helbredelse av hjertet,» her menes hjertet i åndelig betydning heller enn det fysiske organet). Som man kan se, var det ikke bare bevissthet om at en psykisk helse eksisterer, en som er klart definert og differensiert fra fysisk helse, men det var en hel vitenskap som lærde studerte og utviklet ulike former for behandling til. Faktisk så var en av de første i verden til å skrive om mentale lidelser og psykoterapi Muhammad ibn Zakariya al-Razi (865 – 925), som var en innflytelsesrik persisk filosof, fysiker og vitenskapsmann under den islamske gullalderen. Han var overlege ved datidens Baghdad sykehus, og var også direktør for en av verdens første psykiatriske avdelinger. Han skrev to bøker om temaet, El-Mansuri og Al-Hawi, der han beskriver mentale lidelser og gir forslag på behandling for dem.
Går vi enda lenger tilbake i tid, så langt som 2500 år, finner vi starten på et av verdens største religioner – nemlig buddhismen. Psykologiinteresserte lesere har sikkert kommet over begrepet Minfullness Meditation, og hvordan dette hyppig brukes i psykoterapi og anbefales varmt av psykologer som en måte å opprettholde god psykisk helse på. Men det er kanskje ikke alle som vet at mindfullness er et buddhistisk konsept og at den unike formen for meditasjon er av buddhistisk opprinnelse. I buddhismen står nemlig sinnet, eller bevissthet, veldig sentralt. Buddhister tror på at selve livet består av lidelse, og at for å ende lidelse skal man søke veien mot spirituell opplysning, Nirvana. Fremgangsmåten her er tett knyttet til strategier som brukes i moderne psykoterapeutisk behandling, nemlig å jobbe med å akseptere endring, gi slipp på vonde tanker og dyrke et godt indre liv. Meditasjon er derfor et viktig verktøy i den buddhistiske tro, og spesielt i form av såkalt mindfullness meditasjon, der man øver seg på å observere tanker som oppstår og la dem gå. Man gjøres bevisst på hva som plager en, hva slags stressorer man ruminerer på, og jobber mot en forståelse av at tanker bare er tanker, uten kraften til å skade en med mindre man lar dem. Og nå har moderne empirisk forskning vist at den type meditasjon har stor verdi i behandling av diverse lidelser og i psykoterapi også.
Dette var bare et fåtall av eksempler, med utgangspunkt i to verdensreligioner, og allerede nå blir det klart at psykologi har en lang og godt etablert historie i flere forskjellige kulturer og langt tilbake i tid. Gjennom denne artikkelserien skal flere kulturer, tradisjoner og religioner sine utviklinger av psykologiske konsepter undersøkes nærmere på, der hver artikkel i serien blir et dypdykk i én spesifikk religion eller kultur. Men enn så lenge håper jeg at jeg har klart å pirke litt i nysgjerrigheten til deg som leser, og åpnet opp for at det ikke er slik at psykologi må lage plass for flerkulturalitet – men at psykologi faktisk har en etablert flerkulturell historie fra før! Og at denne må inkluderes i den felles forståelse av psykologi som vitenskap, og tas hensyn til i videre forskning innenfor feltet. Så sees vi i neste artikkel av serien!