Er kultursensitivitet et uoppnåelig ideal?

Det stilles i dag krav om at psykologer skal strebe etter å være kultursensitive. Psykologene beveger seg vekk fra å skulle stille med fiks ferdige løsninger i en ekspertrolle til å innta en ikke-vitende holdning slik man ofte gjør innen familieterapi (Anderson, 2019, s. 209). Man skal stille seg spørrende til det pasienten uttrykker og sådan utforske pasientens kulturelle bakgrunn, og kontekst, og prøve å forstå både pasienten og hens vansker i lys av dette. En slik tilnærming vil trolig bidra til økt kultursensitivitet, men er det virkelig mulig å bli fullstendig kultursensitiv?

Skrevet av Miduja Rasiah, Psykologstudent

Globaliseringen har medført en økning i mangfold hvor stadig flere kulturer eksisterer på samme sted, og denne økingen i kulturelt mangfold påvirker hvordan psykologer må tilnærme seg pasientene sine. Man kan ikke gå ut ifra at pasienten og deres vansker eksisterer i samme kulturelle kontekst som psykologen (NOK. Norge, u.å). Heller ikke diagnosemanualene kan antas at er gjeldende for alle pasienter da disse i stor grad er basert på en vestlig befolkning og kulturen som råder der. For eksempel spesifiseres det i kriteriene for schizofreni at mulige hallusinasjoner eller vrangforestillinger må sees i lys at pasientens kultur og religion (WHO, 2003, s. 65), da det som et sted anses som et uvanlig syn på verden er normalt innen en annen kultur og kontekst. Som en konsekvens av dette har kultursensitivitet i stadig større grad kommet på agendaen. På psykologstudiet lærer man for eksempel at man skal innta en spørrende og ikke-vitende posisjon i møte med pasienter; man må utforske vanskene de snakker om, og forstå de i kontekst av blant annet kulturen pasienten tilhører. Denne ikke-vitende posisjonen gjør seg gjeldende selv i møte med pasienter med samme kulturelle bakgrunn, da man aldri skal anta at man kjenner pasientens liv bedre enn pasienten selv. Men en ikke-vitende posisjon er kanskje ekstra viktig i møte med en kultur ulik ens egen, fordi kultur er et viktig fundament som alt annet forstås ut ifra (NOK. Norge, u.å).

Kultursensitivitet handler om å være åpen og nysgjerrig på innvirkningen kulturelle faktorer har på mennesker (NOK. Norge, u.å), men det forutsetter også at man forstår mennesker med utgangspunkt i den kulturelle konteksten de eksisterer innenfor (kulturrelativisme) (NOK. Norge, u.å; Dahl & Baker, 2022). Den første delen av begrepet er overkommelig nok i praksis, da det i stor grad minner om familieterapiens ikke-vitende posisjon (Anderson, 2019, s. 209), men dog med et ekstra hensyn til kultur. Den andre delen av begrepet, det å forstå mennesker i lys av deres kulturelle kontekst, er trolig mindre overkommelig i praksis, i hvert fall dersom man sikter til å virkelig forstå dette mennesket slik det selv og andre fra dets kultur forstår det. For mens en psykolog greit nok kan innta en ikke-vitende holdning og stille seg spørrende til pasientens liv, er det vanskelig å tilegne seg informasjon om kulturelle forskjeller dersom man ikke vet hva man skal spørre om.

Noen ting er åpenbare å utforske, da det finnes enkelte tematikker som man vet forstås annerledes avhengig av kultur. Et eksempel på dette er det klassiske skille mellom individualisme og kollektivisme. Vestlig kultur er kjent for et fokus på individet og dets autonomi, mens kulturene i østlige deler av verden vektlegger ens rolle i fellesskapet. Det ser man for eksempel i Norge ved at etnisk norske barn ofte flytter hjemmefra når de blir gamle nok, mens barn fra familier som har migrert fra østlige deler av verden i større grad blir boende hjemme hvor de bidrar i fellesskapet som er familien. Dersom en psykolog møtte på en ungdom som føler seg kvelt av at foreldrene stadig skal bestemme over deres liv og hva de skal gjøre ville rådene man gir denne ungdommen varierer kraftig avhengig av kultur. For en etnisk norsk ungdom kunne det å flytte ut når de blir 18 år virke befriende, mens for en etnisk pakistansk ungdom kunne det samme rådet skapt økt frustrasjon og følelse av manglende forståelse.

Samtidig er det flere tematikker som er mindre åpenbare at man må forstå i lys av kultur, og som derfor ikke utforskes med kultur i bakhodet. Et eksempel er en ung muslimsk gutt som uttrykker at han ikke vil ta høyere utdanning. Det kan være mange grunner til dette. Kanskje vil han ikke tilbringe flere år på skolebenken, men heller gå rett ut i arbeid. Kanskje vet han ikke hva han vil studere. En annen grunn kan være at religionen fraråder å søke støtte fra lånekassen fordi man ikke skal stå i gjeld til noen. Sistnevnte er dog en årsak man ikke nødvendigvis er klar over at kan være en årsak med mindre man har inngående kunnskap om, eller er en del av den religionen. Og således er det ikke for alle åpenbart å spørre om, og man velger kanskje da heller å utforske en av de andre mulige årsakene i stedet.

Det er ikke rart at flere slike tematikker går psykologen hus forbi når det finnes så mange ulike kulturer, og alle disse kulturene er i stadig endring. Hvordan skal man da få med seg de små nyansene? De små tingene som har så mye å si, men som man ikke nødvendigvis kjenner til, eller er oppmerksom på, med mindre man er en del av den kulturen. Det er ikke en selvfølge at pasienten selv tar dem opp, og man kan ikke forvente at psykologen skal vite at dette er noe som må utforskes eller hensyntas når de ikke er klar over at disse nyansene eksisterer. I tillegg har man de mange aspektene av en kultur som er vanskelig å forklare, og ikke minst vanskelig å forstå, med mindre man opplever det selv. Hvordan skal psykologene kunne ta hensyn til de? Men hvis man alltid skal være kultursensitiv, hvis man alltid skal være åpen og nysgjerrig på kulturs innvirkning på individet så må man jo spørre om og kjenne til disse tingene. For hvordan kan man forvente at psykologen er sensitiv overfor noe hen ikke kjenner til?  Men selv om man kjenner til disse tingene så er det ikke av den grunn gitt at man forstår. Man kan vite om et viktig ritual innen en kultur, men ikke nødvendigvis forstå ritualet eller hvorfor det er så viktig. Og hvis man ikke forstår, hvordan kan man da hensynta det?

Så kan man stille spørsmål ved om kjennskap til alle disse små tingene er nødvendig for å være kultursensitiv. Man kan jo være nysgjerrig på kulturs innvirkning på mennesker uten å kjennet til hver eneste lille faktor. Er ikke poenget med kultursensitivitet at man gjør sitt beste for å forstå pasientens kultur, framfor at man skal forstå absolutt alt ved pasientens kultur? Samtidig kan de små tingene ha så utrolig mye å si, og dersom man sier seg fornøyd med å la dem gå fordi man ikke kan kjenne til alt, blir det ikke da feil å si at man er kultursensitiv? Jeg prøver ikke å si at man ikke skal prøve å være så kultursensitiv som mulig, tvert imot. Jeg forsøker heller å rette lys mot at en absolutt kultursensitivitet til all tid trolig er et uoppnåelig ideal. Man må anerkjenne at man aldri kan bli fullstendig kultursensitiv, og gjennom den anerkjennelsen innse at man da heller aldri kan stoppe opp og si at man har lagt inn nok arbeid. Man må fortsette å utforske og prøve å forstå. Og man vil stadig komme til kort i dette arbeidet, nettopp fordi kultur er i stadig endring, og det finnes så mange av dem. Av dette følger det at kultursensitivitet muligens er et misvisende begrep som man bør bevege seg vekk fra til fordel for et begrep som anerkjenner denne fallgruven i møte med andre kulturer enn sin egen.

Kilder
Anderson, H. (2019) Samarbeidende-dialogisk familieterapi. I L. Lorås og O. Ness, (Red.) Håndbok i familieterapi (s. 199-212). Fagbokforlaget.
Dahl, Ø., Baker, C. N.  (2022). Hva er etnosentrisme og kulturrelativisme?. NDLA. https://ndla.no/article/26349
NOK. Norge (u.å). Kultursensitivitet. NOK. Norge. https://noknorge.no/kultursensitiv-metode-2/kultursensitivitet/
WHO (2003) The ICD-10 classification of mental and behavioral disorders: Diagnostic criteria for research. WHO.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *