onsdag, desember 11

Farsdag spesial: En hyllest til våre hvite mannlige helter over 60

Skrevet av Pavan Maira Awais, Advokat og Psykologstudent

NB! Denne teksten inneholder ingen referanser til psykologer. Den publiseres som del 1 til en oppfølger om de psykologheltene vi savner.

De siste årene har den eldre hvite mann over 60 blitt assosiert med negative, trangsynte holdninger. En gruppe mennesker verden sitter og venter på skal trå over på andre siden av graven for å gi rom til gen Z som alle håper skal gjøre jobben bedre. Denne farsdagsmåneden prydes av stereotype eksempler i overgangen fra «Genocide Joe» til Trump. De fleste gruppemedlemmer i enhver gruppe er likevel anstendige mennesker. De fleste er glad i fedrene sine, om han er en trangsynt hvit mann over 60 eller ikke, spiller det ingen rolle. Så finnes det de som er helt omvendt av stereotypiene, som har nedlagt eksepsjonelt mye innsats, ikke bare som forbilder i familien, men for hele nasjoner og samfunn.

Denne farsdagen har tankene gått til dem. Med en verden som uten overdrivelse er i krise og med økende polarisering, er det de som minner oss på å finne frem vår menneskelighet, og varsler om at den ikke må utslettes[1]. Denne farsdagen er våre helter Jan Egeland, Morten Rostrup, Mads Gilbert og Erik Fosse. Flere kunne vært på lista, men disse trenger ingen introduksjon i ly av det siste årets hendelser.

I dagens verden debatteres rigide kjønnsroller. Kanskje er det for mye å kreve av menn at de skal være sterke utenpå og myke inne. Men disse mennene 60+ er nettopp det. Mykhjertede inni med et sterkt engasjement for verdens lidende. De ser disse menneskenes verdighet, ressurser som de blir nektet av omstendighetene å bruke, og deres livsgnist. Og de finner i seg selv den ytre styrken for å fronte deres historier og kjempe deres kamper. Når ting er på sitt mørkeste gir de bistand, holder foredrag, skriver bøker som Jan Egeland om at «Det nytter», dukker opp på seminarer og demonstrasjoner, møter politikere, deltar i kampanjer om at taushet dreper, gir intervjuer og driver aktiv informasjonsspredning. De ser det verste, men gir ikke opp. Det oppdrar oss til at det ikke er et alternativ å gi opp og la verden seile sin egen sjø.

De setter lik verdi på alle mennesker i praksis, ikke bare i erklæringer. Det lærer oss at veien fra lov til å kreve den utført i praksis er tøff og krever strev og selveksponering. Det fordrer å sette seg selv i en ubehagelig situasjon. For de reiser stemmene sine mot de mektige, mot massemedia, mot de ekstreme kapitalistiske kreftene som nærer på undertrykkelse av det globale sør, mot overambisiøse ledere som ikke verdsetter menneskeliv på veien mot egen storhet. Ubehaget til tross lærer de oss at det er verdt det. Slik gir de oss verdier og prinsipper til enhver tid, ikke bare når det tjener våre interesser.

Retorikken er samlende, ikke splittende, samtidig som den er uredd og ærlig mot de som bedriver undertrykkelse og okkupasjon. For sin utrettelige rapportering og hjelpearbeid møter de tidvis på sterke anklager og kritikk. Som da Gilbert ble anklaget for å være en løgner som iscenesatte livredning av en palestinsk gutt. Hvordan det noen gang har vært nødvendig å simulere noe slikt på Gaza-stripen er for meg et mysterium. Likevel er de ustanselige, våre pillarer for sannhet og rettferdighet. Sosialt konstrukt eller ei, vi liker våre fedre og rollemodeller akkurat sånn. Den evolusjonære biologien tvinger dem ikke til å opptre slik. De kunne levd som anerkjente eksperter på sitt felt, og med god økonomi. De har valgt å ta kampen.

En gang kom jeg over en nettrollkommentar om at Norge kunne vært på en bedre vei uten disse «norske nissene». Det er den beste beskrivelsen jeg har lest. For nissen er verdens mest populære mann. Alle fedre ønsker å være nissen en gang i året. Nissen står for håp, tro og godhet. Nissen er de ensomme og forlatte barnas venn. Alle vil klemme nissen. Selvfølgelig er de våre norske nisser, og vi elsker dem for det.

Jeg bruker frasen om at de ikke vet hvor mye de betyr for sånne som oss, selv om de nok er innforstått med det. Oss innvandrerjenter og kvinner, som kommer fra de delene av verden de kjemper for. Og innvandrergutter og menn. For å vise verden at de av våre som ble igjen «der nede» har like mye rett på livets verdi som alle i denne del av verden. Og de viser oss at det ikke hjelper å sitte og gråte hele tiden, synes synd på seg selv, hate, eller sette seg fast i historien. De lærer oss å bruke følelser og empati til å være sterke, og bruke våre ressurser til å prøve å skape noe bedre for fremtidens generasjoner. Mens foreldrene våre ofret alt for å gi oss trygghet og materiell velstand, står vi som Norges integrerte landsmenn i en posisjon til å gjøre noe med nettopp den velstanden, kunnskapen og perspektivene vi har ervervet. Og dette gjelder alle nordmenn. Om Norge har et rykte og ønsker seg en identitet som en freds- og klimavennlig nasjon, en nasjon med helse og velferd for alle i fokus, så er det blant annet på grunn av disse heltene. Dere er en inspirasjon for oss alle: Norges barn og voksne, døtre og sønner, politikere og medier, minoriteter og majoriteten. For dere lærer oss at menneskelighet, likeverd og rettferdighet er alles kamp, en kamp verdt å kjempe.

Takk for at dere rettleder oss og limer oss sammen i mørke tider. Vi trenger sånne som dere. Gratulerer med farsdagen!

 

[1] Egeland: «Vår medmenneskelighet blir utslettet i Gaza»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *