I et eksklusivt intervju med Dagens psykologi deler den ferske prisvinnende talsmannen for overgrepsutsatte, hvordan han har funnet styrken til å inspirere andre og snu personlige nederlag til en kraft som gir solskinnsdager i livet.
Skrevet av Usman M. Chaudhry
Da Raheel Syed, som er sosionom, barnevernskonsulent, muslim, pakistansk-norsk, mann og overgrepsutsatt, står på scenen til årets landskonferanse om seksuelle overgrep for det norske hjelpeapparatet, og mottar Dixi-prisen, er det ikke en selvfølge at scenelysene skinner på ansiktet hans.
Et historisk øyeblikk i det Raheel mottar Dixi-prisen som den første mannen med ikke-vestlig bakgrunn. FOTO: Privat
Dixi-prisen er en utmerkelse som har blitt delt ut årlig siden 1999 av DIXI Ressurssenter som arbeider med støtte og hjelp til personer utsatt for seksuelle overgrep. Prisen tildeles noen som har gjort en særlig innsats for å forebygge seksuelle overgrep eller for å støtte og hjelpe overgrepsutsatte. Formålet med prisen er blant annet å bekjempe skam og stigma knyttet til seksuelle overgrep.
Uten støtte, hjelp eller inspirasjon av en norsk tante, kona som er hans livs største kjærlighet, en bestekompis som mener han bør bli statsminister nå som han har rista i det pakistansk-norske miljøet med sin historie, ei jente ved navnet «Rimsha», en eks-gangster og et fosterhjem med hester, hadde Raheel mest sannsynlig blitt spist opp innvendig av skyld, skam og forakt for både seg selv og verden. På kroppen hadde det ikke vært mer hud og kjøtt igjen til å kutte seg selv, og i verste fall, hvis de mørke tankene tok helt over, hadde han begått selvmord.
En tung hemmelighet avsløres
Vi skifter fokus fra scenelyset til det varme solskinnet som lyser gjennom vinduet og varmer ansiktet hans, hvor Raheel har funnet seg til rette i den behagelige sofaen på den tyrkiske restauranten Ali Baba på Stovner senter. Stovner, en bydel nordøst i Oslo, hvor han er født og oppvokst og bor fortsatt som en voksen mann med sin kone og har sin arbeidsplass. Senteret er han derfor meget godt kjent med. Det var her han for aller første gang delte sin tunge hemmelighet med noen.
– I tillegg til kona mi og bestekompisen min, så er det en tillitsperson som har betydd veldig mye for meg i denne reisen. En norsk tante. Folk tenker, familie? Men ikke familie. Det er pappas gode venn siden 70-tallet. Hun har vært med meg helt siden jeg kom ut av mammas mage. Hun har lært meg det norske i samfunnet. Hun har tatt med meg og min søster ut på turer, hytta, ski, slalåm og introdusert oss for mullgenser og Kvikk lunsj.
Norske tanten til Raheel sørget for gode og berikende opplevelser i barndommen som å stå på ski i marka. FOTO: Privat
Raheel lyser opp mens han snakker varmt om sin norske tante, og hva hun har betydd for han både i denne reisen med å bli en talsmann, men også i reisen med å skape det norske i hans pakistansk-norske identitet. Vi diskuterer fenomenet «norske tanter» som vi begge kjenner til fra våre og andres oppvekst, og hvilken betydning de kan ha for barn med minoritetsbakgrunn. Gjerne en dame med et stort hjerte som bor i nabolaget og omfavner familien og barna som sine egne tantebarn og tar dem med ut på aktiviteter og hjelper til med lekser. For Raheel har hun betydd litt ekstra for hun var der da han som ungdom var på vei til å treffe bunnen.
– Hvordan var hun til hjelp da?
– Hun var til hjelp i den forbindelsen at hun var den første voksne personen jeg fortalte det til. Det her var rundt 2008. Da satt vi på en kafé her på senteret. Før var det en W. B. Samson her. Da gikk jeg på Stovner videregående skole og hadde skolefri den dagen. Jeg sitter med henne på kafeen og forteller henne alle detaljene på hva som var og hva som har skjedd. Det som kanskje er det triste med alt dette er at, Raheel stopper opp og tar seg betenkningstid i det melankolsk musikk med østlige toner strømmer fra restaurantens takhøyttalere, og han fortsetter; hun tenkte at jeg skulle få støtte av foreldrene mine etter at de fikk vite om dette, men jeg fikk jo ikke noe støtte av dem.
Å stå frem i offentligheten
Vi blir avbrutt av servitøren som for andre gang lurer på om vi har bestemt oss for hva vi skal bestille. Jeg kommer rett fra jobb én etasje over. Raheel kommer rett fra en første kartleggingstime med en psykiater i spesialisthelsetjenesten og møter Dagens psykologi for å ta et dypdykk i hans reise frem til å skape historie med å være den første mannen med ikke-vestlig bakgrunn som mottar Dixi-prisen. Det betyr at han har allerede snakket en god del før han treffer oss. Han bruker likevel de neste to timene på å både prate enda mer samtidig som han forsøker å spise ferdig en 200-gram plankebiff.
Saken er biff. FOTO: Usman M. Chaudhry
– Føler du at livet ditt nå for tiden består av flere solskinnsdager?
– Ja, det gjør jeg faktisk. Og jeg har mange baller i lufta. Det er en deilig følelse, sier Raheel og smiler mens han ser forbi meg og ut av vinduet.
Det er ikke første gang jeg snakker med han. Den aller første kontakten mellom meg og Raheel var på Instagram en maidag i fjor, hvor han ønsket å rådføre seg om hvordan han kan nå ut med budskapet sitt om seksuelle overgrep i flerkulturelle miljøer og ved å dele sin historie, bidra til å gjøre en forskjell. På dette tidspunktet hadde ikke saken fra Aftenposten A-magasinet om hans historie med negativ sosial kontroll og kampen for å bli trodd som overgrepsutsatt, kommet på trykk enda. Det lot vente på seg i flere måneder fremover. Når den endelig kom på trykk i august i fjor, ble det fort stille igjen. Men så fikk han et oppdrag om å dele sin historie på en stor nasjonalkonferanse arrangert av Integrerings- og mangfoldsdirektoratet. Med 400 publikummere til stede i salen.
– Hvordan føltes det å stå der foran så mange folk?
– Jeg hadde aldri gjort det før. Så det første jeg gjorde da jeg stod på scenen var å mentalisere ut, forteller Raheel.
– Hva mener du med det?
– Jeg begynte med å si at jeg har aldri stått foran så mange mennesker før. Jeg har høy puls. Jeg er litt nervøs, men jeg skal se hvordan det går videre. Så startet jeg. Kjørte på, liksom, sier den modige karen med et smil og tar en bit av plankesteken sin.
Reisen fra taushet til talerstolen har vært lang for Raheel. Her fra nasjonalkonferansen i regi av IMDi. FOTO: Privat
Selvbevissthet og emosjonell utvikling
– Dette med å kjenne på den selvbevisstheten på hvordan du føler deg. Om det er følelser eller kroppsreaksjoner. Har det alltid vært en selvfølge for deg?
«Nei» er svaret som føyer Raheel til en stor gruppe menn uansett kulturelle bakgrunn, som ikke vet hvordan man skal ta stilling til sine følelser og har ikke innsikt i hva det kan være godt for. Det hadde han kanskje aldri tatt stilling til heller om det ikke var for hans kone.
– Da vi pleide å krangle eller ha diskusjoner, så merket hun at jeg ble helt flat i ansiktet. Hun sa at jeg var som en stein. Jeg sa ingenting tilbake mens hun er veldig uttrykksfull av seg.
– Når var det første gang du tenkte at «nå må jeg fortelle henne om det jeg har vært utsatt for i oppveksten»?
– Jeg var redd for å fortelle henne, fordi jeg var redd for å miste henne. Men jeg hadde kommet til et så langt punkt at jeg måtte. Det var den dagen hun skjønte at jeg drev med selvskading og konfronterte meg med det. Da ble jeg nødt til å fortelle henne, sier Raheel og titter ned på maten.
– Hvordan bør man ta imot noen som erkjenner en slik sårbar hemmelighet ovenfor en?
Lytte, anerkjenne og støtte er nøkkelordene Raheel er opptatt av. Han mener også at man skal vente med å komme med løsninger, og heller først være til stede og sjekke innom i ny og ne om hvordan det går med vedkommende. Etter hvert utforske om vedkommende kan tenke seg å få seg hjelp og oppmuntre til det.
Negativ sosial kontroll
Å få seg hjelp har ikke vært en enkel sak for Raheel. Preget av en ungdomstid med det han i dag kaller for negativ sosial kontroll, men som på den tiden føltes som overvåkning, å grue seg til og komme hjem og emosjonell utpressing av foreldrene i konfliktfylte situasjoner. Både jeg og Raheel har vært ungdommer på samme tid og er begge pakistansk-norske menn. Det han forteller om et ungdomsliv preget av negativ sosial kontroll og «pappa som klikket i vinkel» og mamma som ble hysterisk og truet med konsekvenser hvis sønnen ikke «skjerpet seg», er et liv jeg kun kjenner konturene av. Det er kanskje sårbart og utfordrende å ramme inn ungdomslivet sitt i en betent betegnelse som «negativ sosial kontroll».
Selv supermann hadde slitt under negativ sosial kontroll, men Raheel kom sterkere ut av det. FOTO: Privat
– Men så tror jeg at det også handlet om at på den tiden var det veldig mye snakk om æresdrap og frykten om at brødrene til en jente kom på døra til hennes kjæreste, for eksempel. Så jeg tror mamma og pappa var veldig redde for at noe sånt skulle skje med meg. Jeg tror det er det det handlet om. Så prøvde de å kanskje kontrollere meg for å beskytte meg, men mista verktøyene for å gjøre det, undrer Raheel mens de automatiske rullegardinene begynner å mørklegge vinduet bak meg på grunn av den sterke sola.
Han er likevel tydelig på at det var negativ sosial kontroll, fordi han var ikke bare en gjennomsnittlig pakistansk-norsk ungdomsgutt. Han var en pakistansk-norsk ungdomsgutt som i barndommen hadde blitt utsatt for seksuelle overgrep av en slektning. Da han som ungdom forsøker å si ifra om det, blir det dysset ned og lagt lokk på med begrunnelser som blant annet ære, foreldres helse, søsters fremtid, religion, Gud og familiens kollektive rykte og gjentatte forsøk på karakterdrap av enkelte medlemmer av storfamilien.
Å lære av nederlag
– Å være pakistansk-norsk og attpåtil mann. Det er jo ikke en selvfølge at du står frem med historien din. Hvor kommer den styrken fra?
– Det er litt vanskelig å vite. Jeg har egentlig flere ganger reflektert over hvor det kommer fra. Men jeg tror det handler om nederlagene mine over tid. Når man vinner hele tiden, vil man ikke lære av feilene man gjør. Jeg har hatt en del nederlag når det kommer til min historie med tanke på hjelp. Når man har nederlag, lærer man ofte av de nederlagene og tenker hva man kan gjøre annerledes neste gang, sier Raheel og går for alvor inn i en refleksjonsmodus og lar gaffelen med et lite stykke plankestek henge i lufta.
Maten får vente når Raheel reflekterer. FOTO: Usman M. Chaudhry
Han reflekterer rundt politianmeldelsene, hvorav to av to forsøk ender med henleggelse på bevisets stilling. Gjennom denne prosessen lærer Raheel mye om seg selv, sin psyke, hvor mye det tynget han og hvor mye han kan tåle. Men der begynner det også å spire en tanke om hva han kan gjøre annerledes, og hvordan han kan bruke disse erfaringene med gjentatte nederlag. Den aller siste henleggelsen ender igjen med en følelse av enorm skuffelse.
– Etter den siste skuffelsen, så fikk jeg en sjuk idé. Jeg ble inspirert av hun pakistansk-norske «Rimsha» som hadde kommet ut med sin historie om å være overgrepsutsatt i NRK eller VG. Jeg fikk litt inspirasjon av henne ass. Det var liksom den styrken i å bare komme ut og fortelle. Jeg tenkte at der ligger det noe, sier Raheel som nå sitter fremoverlent.
– Hva ligger der da?
– Det å være en styrke for andre mennesker, og hvordan jeg kan snu dette til noe positivt. Men jeg gjorde ingenting med det. Jeg bare leste den reportasjen om henne, og det var det, forteller Raheel og spiser omsider biffbiten som er spidd på gaffelen.
Kampen for å bli trodd
Det er kanskje ikke så rart at Raheel ikke går videre med den tanken på den tiden. Han er mentalt utslitt av å ha vært i kampmodus i mange år for å bli trodd og er nesten en ulønnet etterforsker selv. Raheel må bekle flere roller for at anmeldelsene skal føre frem. Politiet tar etterforskningen seriøst, og den er omfattende. Raheel blir en kulturtolk og får haugevis med dokumenter hvor han selv må legge til kulturell kontekst, gi innføring i slekts- og familiedynamikk, samle sammen bevis og transkribere timevis med lydopptak fra urdu til norsk fordi politiet har ingen andre som kan gjøre det. Raheel sammenligner prosessen med å skrive en bacheloroppgave.
Halvveis inn i den endeløse natten får han et lysglimt i form av et pusterom. Før han blir myndig blir han akuttplassert i et fosterhjem med hemmelig adresse langt utenfor Oslo. I ni måneder befinner han seg på et sted med hester, grønne sletter, stall og bondegård. Som han beskriver det selv, et sted hvor det er helt dødt. Det er langt fra det familiære og livlige Stovner-livet som han kjenner til og trives med. Det er godt for han å få en pause fra det høye konfliktnivået som har oppstått i storfamilien etter at han fortalte om overgrepene. Raheel mener at det også er godt for hans foreldre, fordi de er mentalt slitne av å stå midt i dragkampen mellom storfamiliens forpliktelser og sønnens erkjennelser. Likevel varer ikke det etterlengtede lysglimtet lenge.
Raheel har ingen bilder fra de ni månedene han var borte fra familien. Her er et illustrasjonsbilde. FOTO: Freepik
– Det var bra, men jævlig ensomt. Jeg tror at grunnen til at flerkulturelle barn og ungdom som er plassert i fosterhjem, søker seg tilbake til familien sin igjen selv om de vet at de blir utsatt for negativ sosial kontroll eller andre utfordringer, er ensomheten. Vi må ha andre løsninger for barn som blir plassert. Enten et besøkshjem hos en flerkulturell familie eller noe annet. Ensomheten blir for stor. Det var også grunnen til at jeg bare var der i ni måneder. Jeg føler at den ensomheten drepte meg over tid, forteller Raheel engasjert og peker ut denne erfaringen som barnevernsbarn som en av grunnene til at han landet sin nåværende jobb som barnevernskonsulent i ettervernet.
Bristepunktet
Den smertefulle splittelsen fra storfamilien fortsetter etter hans retur. Han får streng beskjed om at han skal kutte ut all kontakt med sin norske tante. Hun får skylden for at barnevernet ble involvert. Etter 40 år som en del av familien, er hun ikke lenger velkommen. På slektstreffene er det en dirrende spenning i luften. Ifølge Raheel har faren hans forsøkt lenge å balansere mellom å ta sønnen på alvor og pleie relasjonen med blant annet overgriperen for å hindre brudd i storfamiliens samhold. Men til slutt er det på den famøse sammenkomsten hvor den tikkende bomben eksploderer. Noen har igjen insinuert at Raheel har skylden for det storfamilien går igjennom. Det svartner for han. Kvelden ender med at to slektninger må holde Raheel igjen i badet i det som virker som en evighet mens høylytte diskusjoner, beskyldninger og verbal dritt blir slengt frem og tilbake i stua. Raheel gir sin pappa et ultimatum til slutt: Meg eller han?
– Det har vært hardt for han også. Det vil jeg si. Men det var like før jeg var klar til å gi slipp på han hvis han ikke klarte å velge mellom meg og han slektningen. Og det sa jeg til han også, at nå har du pushet meg så mye. Jeg har vært med på balansegreia di i over ti år, men du fikser det ikke, og jeg føler meg sviktet av deg, forteller Raheel i det vi blir avbrutt av telefonen hans som ringer. Den han snakker med på telefonen antar jeg er kona hans. Tiden har flydd, og vi har sittet langt over vår besøkelsestid. Samtalen vår blir hengende, og vi lander ikke på hva utfallet til ultimatumet blir.
Veien mot selvaksept og styrke
Vi får summet oss litt. Raheel får spist mer av maten sin. Jeg prøver mitt beste på å ikke møte blikket til eieren av restauranten som sitter ved et bord tvers over vårt, og som jeg gjetter tenker på når vi skal frigjøre den altfor behagelige sofagruppen. Skamløst gjenopptar jeg samtaletråden vår.
– Etter alt du har opplevd, vil du fortsatt si at det er verdt å stå frem og ta den kampen?
– Hvis jeg hadde hatt den kunnskapen jeg har i dag og hadde visst alt som kommer til å skje og om hvor bra jeg har det med meg selv i dag, så hadde jeg gjort det igjen, konstaterer han og utdyper hva han mener.
Styrketrening er terapeutisk for Raheel. I dag er han både fysisk og psykisk sterkere etter en tøff livsreise. FOTO: Usman M. Chaudhry
– Du lærer så mye om deg selv gjennom prosessen. Du får en egenutvikling. Du blir mye mer sterkere der du står, du får mye mer selvfølelse, mye mer selvtillit. Du liksom eier deg selv istedenfor at noen skal eie kroppen din. Du eier deg selv. Det er det viktigste av alt.
Første skritt mot offentligheten
Om dette hadde vært en Bollywood-film hadde vi kommet inn i filmens andre halvdel etter en god halvtimes snacks- og tissepause. Andre halvdelen starter med introduksjonen av den tidligere beryktede gangsteren som i sakte film stiger ut av sin Rolls Royce i hvit kjortel og Palestinaskjerf pent anlagt på skuldrene, med kajal i øynene og knipser sigarettstumpen opp i lufta mens øynene hans skanner omgivelsene som en hauk. Gangsteren er nå en barmhjertig samaritan for de svake og tar helten vår under vingene og lærer han å kjempe mot antagonistene som har ølmager og feite trønderbart.
Men vi får nøye oss med Facebook, gruppa «Samfunnsengasjerte norsk-pakistanere» med over 13.000 medlemmer og et tidligere B-gjengen-medlem. For det er her denne godhjerta samaritan også kjent som tidligere gangster, legger ut artikkelen med «Rimsha» som Raheel får et gjensyn med, og setter overgrepsproblematikken i det pakistansk-norske miljøet på agendaen. Raheel beskriver stemningen i denne svært aktive gruppa denne gangen som annerledes. Han beskriver det som «kaos». Denne saken vekker engasjementet i folk og nærmest alle er utelukkende støttende til overgrepsofferet og dømmer overgriperen nord og ned. Vår skytsengel gir seg ikke der. Han begynner å legge ut usensurerte rettspapirer til folk i det pakistansk-norske miljøet som er dømt for overgrep. Det splitter gruppemedlemmene, og «kaoset» eskalerer. Noen mener at det er for utleverende mens andre heier på denne tilnærmingen, men eks-gangsteren «gir faen i hva folk tenker», forteller Raheel.
– Hjelper kanskje å være tidligere B-gjengen-medlem?
Vi ler godt av kommentaren min, men Raheel registrerer poenget i påstanden og reflekterer rundt den.
– Ja, akkurat. Ingen tør å gjøre noe. Han hadde den innstillingen om at han ikke bryr seg om hva folk sier. Jeg sendte han privat melding på Facebook og fortalte alt som hadde skjedd med meg og alt jeg hadde vært igjennom. Han lurte på om han kunne ta skjermbilde og legge det ut anonymt.
SKJERMDUMP: For halvannet år siden satte Raheel i gang hjulene til sin hjertesak ved å ta det modige valget å dele sin historie med noen utenfor sitt nettverk.
Raheel sier først et kontant ja, uten å tenke om. Kanskje noe av holdningen til eks-gangsteren har smittet over, selv om Raheel har hatt den samme innstillingen tidligere da han har anmeldt overgrepene. Innstillingen om at «fuck alt, fuck hele verden». Men han blir fort usikker. Han ønsker ikke å være anonym, fordi da kommer han ikke til å «eie» historien sin og kan for eksempel ikke forsvare seg hvis noen skal finne på å så tvil om den eller si noe om han. Raheel bestemmer seg for at han ønsker å stå frem med navn, men innlegget er allerede lagt ut. Han skriver derfor i kommentarfeltet at det er han det gjelder. Det er første gangen Raheel kommer ut i offentligheten med sin historie som overgrepsutsatt.
– Hvor lenge siden er dette?
Etter litt betenkningstid lander han på at det må ha vært i februar i fjor. Vi begge sitter forfjamset.
– Halvannet år siden stod du frem offentlig med din historie. Det er ikke lenge siden. Tenk alt du har klart å få til på den korte tiden!
– Jeg får gåsehud nå, sier Raheel og løfter frem armen.
Et nytt kapittel som talsmann
Tre dager tar det før han orker å sjekke Facebook igjen etter at han har stått frem i gruppa. Det er utelukkende positiv og støttende respons. Samtidig starter Raheel i ny jobb og er åpen og ærlig med lederen sin om sin historie. Gjennom jobben får han sjansen til å besøke ungdomsskolene i bydelen og dele sin historie og snakke om psykisk helse.
«Hvordan var det å bli voldtatt» og «hvorfor tyster du på familien din» er eksempler på hva slags respons han kan bli møtt med av enkelte ungdommer. Likevel fortsetter Raheel å ta disse rundene med ungdommene i forebyggende øyemed. «De er umodne og mener ingenting vondt med det», er en tanke han ofte kan lene seg på. Parallelt når lederen hans ut til sitt nettverk og setter Raheel i kontakt med journalister i Aftenposten.
I ferd med å bli en talsmann for overgrepsutsatte. Her under fotografering for Aftenposten A-magasinet. FOTO: Privat
– Etter at noen har opplevd vanskelige kulturbelagte forhold, så kan det være enkelt å utvikle forakt for den kulturen man tilhører. Hvordan har du klart å unngå det?
– Veldig interessant det du sier fordi i oppveksten og ungdomstiden så har jeg både vært en som viser forakt og har holdt den pakistanske kulturen på armlengdes avstand, men så har jeg også vært på den andre siden og vært veldig pakistansk, forklarer Raheel og utdyper.
– Jeg har observert andre jeg kjenner og mine omgivelser og lært hvordan andre balanserer mellom det norske og det pakistanske. Jeg har skjønt etter hvert at jeg kan ta det gode i det norske og det gode i det pakistanske og blande det sammen.
Det er nok ikke kun Raheel som har fått til en balansegang. Han ser også en forandring i sine foreldre.
– De har prøvd sitt beste på å gi det beste de kan ut ifra deres muligheter. Jeg kan forstå dem også. I Pakistan lærte dem ikke om psykisk helse, konsekvenser og traumer. Da vil man fort tenke annerledes og ha mindre forståelse. Med mindre man søker etter informasjon og lærer selv. Noe jeg vil si de begge har gjort. Pappa kom som ungdom på 70-tallet, og mamma kom på 90-tallet. Fra da og alt det vi har vært igjennom, ser jeg en stor forandring i dem. Mamma er nå mye mer åpen, gir mer frihet, viser mer forståelse, tenker litt mer og har lært en del over tid om blant annet kommunikasjon og tålmodighet.
– Da du mottok prisen, hvordan var reaksjonen til foreldrene dine?
– De var overlykkelige. De sendte meg blomster. Jeg fikk melding om blomsterlevering og tenkte «hæ, hvem er det som har sendt meg blomster»? Jeg kom hjem sent den dagen og var spent hele dagen på hvem som hadde sendt blomster. Da jeg kom hjem og så at det var dem, så ble jeg sjokka. Det var ikke forventet i det hele tatt. Jeg ble glad. At de sendte blomster, det er stort. Det var mye større enn en klem, sier Raheel og smiler øre til øre.
Den gode klemmen og anerkjennelsen fra mamma og pappa kom i form av blomster levert på døra. FOTO: Privat
– Hvordan ser veien videre ut for deg nå?
– Jeg ønsker å fortsette og være synlig i den verden jeg er i nå, fordi jeg har sett at min åpenhet er en styrke for andre. Om jeg bare treffer én der ute med budskapet mitt og hjelper en person så vil det gi meg masse overskudd til å fortsette jobben. Det er hovedmotivasjonen.
Fremtiden i våre hender
Raheel er en motivert og handlekraftig mann. Med blant annet kronikker, podkastepisoder, bokprosjekter, seminarer, workshops og foredrag holder han fortsatt koken i livsoppdraget sitt. Livsreisen i kombinasjon med den formelle kompetansen hans har gjort han til en klok og reflektert mann. Jeg spør derfor om råd.
– Flere fra vår generasjon er nå enten småbarnsforeldre eller planlegger å få barn. Hvilken tilnærming bør vi ha til barna våre, og da spesielt med tanke på å forebygge seksuelle overgrep?
– Ha åpenhet med barna og ikke ha berøringsangst. Bare ordet «seksuell» gjør at flere kobler av. Man må ikke være redd for å snakke om grenser og snakke om både gode og slemme mennesker i verden. Å lære barna at med åpenhet hjemme kommer du langt. Alltid gi rasjonale for hvorfor man sier nei til noe, for eksempel hvorfor barnet ditt ikke kan overnatte og hva som er bekymringene dine. Vær åpen og utforsk det sammen.
– Når du får barn, kommer du til å sende dem på overnatting?
– Jeg tror ikke jeg kommer til å gjøre det. Jeg tror ikke det.
– Tror du at du vil havne opp i noen konflikter på grunn av det?
– Ja, det tror jeg. Så får de bare finne seg i det, men det må jeg og barna snakke sammen om.
– Tror du barna dine kommer til å si at pappa har utsatt oss for sosial kontroll?
Vi ler godt av den tanken. Det får oss til å innse at det er ingen garanti for at vi, den nye generasjonen, kommer til å bli noe bedre foreldre enn det våre egne foreldre var. Men vi begge er enige om at det likevel blir annerledes, fordi åpenhet, kommunikasjon og rasjonale parallelt med grensesetting er veien å gå. I tillegg til å strebe etter å være den tillitspersonen i deres liv som de kan stole på at de kan ringe til når som helst og hvor som helst når det gjelder hva som helst.
Vi bestiller omsider to tyrkisk te av servitøren som et signal på at vi er ferdige med å oppta plassen i den behagelige sofagruppen for denne gang. Skravla har gått i et sett med berikende refleksjoner og tankeprosesser. Vi bruker derfor god tid på å sippe teen i harmonisk stillhet før vi står opp, betaler for den nydelige maten ved kassa og rusler ut i vårsola.