Vi trenger en utvidet forståelse av subjektiv velvære
Verden er nå stort sett tilbake på jobb etter å ha ladet opp i sommerferien. Ferien er en typisk tid hvor man ser for seg velvære, selvivaretakelse og positive opplevelser. Men hva ligger egentlig i vår forståelse av subjektiv velvære?
Skrevet av Pavan Maira Awais, Advokat og Psykologstudent
«Subjektiv velvære» refererer til hvilken grad folk tenker og føler at livet deres går bra. Dette kalles ofte bare «glede» i det dagligdagse språk (John & Robins, 2021, s.724). Men ikke alle vil kjenne seg igjen i «mainstreame» beskrivelser av hva som gir subjektiv velvære. Mange med minoritetsbakgrunn fra ulike sydlige og østlige kulturer, men også mennesker generelt, kan oppleve en konflikt mellom hva som antas å gi glede i majoritetskulturen, og hva som anses nødvendig for å ha et godt liv som man har lært om fra andre steder. Kanskje er det rett og slett en altfor ensidig forståelse av subjektiv velvære som er lagt til grunn som norm i psykologien og ellers i samfunnet, basert på den individualistiske, urbane kulturen. Dette kan bidra til at noen menneskers vanskelige følelser raskt blir problematisert og patologisert, gjerne også hele kulturen de kommer fra, uten at man egentlig forstår eller får støttet dem.
I denne artikkelen vil jeg kort gå innom hvordan hedonistisk og eudaimonistisk velvære beskrives i vestlige og østlige kulturer. Kunnskap om ulike perspektiver på indre velvære hjelper oss å forstå at hva som antas å gi glede og hva folk derfor forfølger i livet, kan være ulikt fra menneske til menneske.
Hedonistisk velvære
Psykologisk hedonisme understreker at det ligger i menneskets natur å sikre nytelse og unngå smerte. Subjektiv velvære er derfor når man opplever mer positive enn negative følelser. I dag anses vestlig kultur å innta dette standpunktet til (Joshanloo, 2014, s. 476). Mange synes imidlertid at dette synet er for begrenset. Et av argumentene er at det blir vanskelig å akseptere tøffe tider og negative følelser som en integrert del av et godt liv (Joshanloo, 2014, s. 486). Et eksempel som kanskje kan trekkes frem er unge, fysisk friske influencere som har anskaffet materielle goder og sosial anerkjennelse- alt som anses ønskelig i vårt samfunn. Likevel beskriver mange av dem følelser av angst, depresjon og usikkerhet.
Eudaimonistisk velvære i vestlig kultur
Eudaimoni var det mest brukte ordet for glede og positiv fungering i den antikke greske filosofien. Den eudaimonistiske konseptualiseringen (som ofte tillegges Aristoteles) av velvære var basert på dyder og evner. Dette var viktig i vestlig kultur frem til det hedonistiske synet tok over (Joshanloo, 2014, s. 476). Dyd ble ansett som det å ha en balanse på alle områder av livet, og ikke bare når det kom til glede. For eksempel materiell balanse mellom overdrevenhet og mangel på nødvendigheter, balanse mellom fornøyelser og kjedsomhet osv. Dyden er å velge den handlingen som styrer unna både overdrevenhet og mangel. Slik handling krever at man er målrettet i sine aktiviteter i hverdagen, har et livsmål og jobber for personlig utvikling (Sirgy, 2019, s.1926). Aristoteles lanserte også begrepet «entelechy». Dette er kraften som driver organismen til å realisere sitt fulle potensial (Sahakian, 1975, s. 9, cited in Savio, 2014, s. 2). Slik selvaktualisering er viktig for selvtillit og positive selvanseelse (positive self-regard), som er konsepter vi kjenner fra Abraham Maslow og Carl Rogers (Ryff & Singer, 2008, p, 21). Sett i dette perspektivet, så er eudaimonistisk velvære i tråd med den vestlige selv-orienteringen.
Dette eudaimonistiske synet gir en mye dypere forståelse enn hedonisme alene for hva det er som får folk til å føle seg bra. Beck argumenterer med at i vårt moderne samfunn, så er utdannelse og kvalifikasjon viktig for det nye selvet (1986/1992, s. 93-94). Kritikere av selvaktualiseringsfenomenet anfører at dets forståelse har blitt dratt til det ekstreme, med konstant press på karriere- og statusjag. I dag ønsker vi anerkjennelse og forfremmelse så fort som mulig, med så lite arbeid og smerte som mulig. Dette tar bort muligheten til å føle på glede over noe vi har strevet og lidt for. Det gjør oss også rastløse og utålmodige, noe som kan være medvirkende faktorer til angst og depresjon. For snart 35 år siden kalte Cushman dette nye selvet for et “tomt selv”, hvor vi fylles opp med forbruksvarer og fritid, men ingen opplevelse av en mening i livet (1990, s. 600-604).
Det hedonistiske og vestlige eudaimonistiske synet har spredd seg til alle verdens hjørner. Mange mennesker i dag, uavhengig av bakgrunn, måler sin lykke med referanse til positive følelser og materiell velstand. Likevel viser statistikkene økende depresjonsrater. Antallet mennesker som legger ut sine negative følelser offentlig eller dukker opp på psykologens kontor, underbygger at mange strever med å finne tilfredsstillelse i samfunnet. Derfor er antagelig ikke disse perspektivene på hva som gir subjektiv velvære dekkende nok.
Eudaimonistisk velvære i østlig kultur
Tradisjonelle østlige perspektiver legger til et fenomen til velværekonseptet: verdien av lidelse. Et eksempel er taoismen, hvor det antas å ville føre til lidelse hvis man ikke greier å akseptere ulykke sammen med lykke (Joshanloo, 2014, s.480). Dette står i sterk kontrast til hedonismen.
Ifølge buddhismen kan man ikke erfare et komplett liv uten og også å erfare ulykke (Joshanloo, 2014, s. 479). Videre anføres at man skal gjøre godt mot andre også når man lider selv, selv om dette innebærer hard selvdisiplin og selvoppofrelse. Hedonisme har på den andre siden potensiale for å dyrke egosentrisme (Joshanloo, 2014, s. 484).
Et annet fenomen som dyrkes i mange østlige religioner er tilfredshet i enhver situasjon. Den islamske sufismen setter søkelys på menneskets indre sjel. Sufisme antar at hjerte og sjel opprinnelig er dominert av og ett med Gud, men at vårt ego («nafs») har som mål å undergrave denne enheten. Egoet ønsker at vi bare skal tenke på oss selv og egne lyster, og tar oss på veien mot onde handlinger. Livets formål er å bekjempe sitt indre ego, noe som krever lidelse og selvutslettelse. En kan bare nå dette målet fullt ut ved helhjertet å elske Gud og akseptere hvilken som helst situasjon han plasserer oss i. Dette sammenlignes med når man er vilt forelsket i noen og erklærer at man er villig til å gjøre og håndtere hva som helst, så lenge man får være sammen. Med dette utgangspunktet vil man anse sine lidelser som velsignelser for å komme nærmere Gud. De som når denne tilstanden vil oppleve den berusende og gledelige gjenforeningen med det guddommelige (Joshanloo, 2014, s.481-482). I vestlig psykiatri anses det derimot noen ganger patologisk å oppleve en gjenforening med et ikke-selv eller stadig være på søken etter noe så uangripelig (Joshanloo, 2014, s. 484). Sufiene antar derimot at det innerst inne nettopp er gjenforeningen med sin skaper menneskelig natur lengter etter, og at det er separasjonen fra han som er rotårsaken til sorg, depresjon og rastløshet.
I hinduismen blir det også argumentert med at ekte glede kommer fra tilfredsheten når man erkjenner at Den Suverene Vesenet (Brahman) finnes overalt. Siden Brahman finnes overalt, så kan vi føle på fred ved å unngå overflod, grådighet og tilknytning til materielle og midlertidige objekter som eiendom og status (Joshanloo, 2014, s. 478).
De østlige perspektivene gir viktig bredde og dybde til vår forståelse av subjektiv velvære. Mennesker som beskriver utilfredshet og tristhet, kan kjenne på disse følelsene av andre årsaker enn det som ville vært naturlig for oss å tenke. Folk kan også ha andre målsetninger i livet som gjør at de tar valg som for en selv ikke virker velvære-fremmende. Noen frastår fra muligheten til glede her og nå og til å «karpe diem», men finner en psykisk styrke og tilfredshet i langsiktige mål eller lidelse. Mens i individualistisk orientert kultur fremstår det som ekstremt inngripende og begrensende at man blir oppfordret til å underlegge seg noen sosiale verdier, familiens regler eller gud og religion (Joshanloo, 2014, s. 484). Like fullt er det nyttig å ta innover seg at folk måler sine gleder og ulykker ulikt. Det er konkurrerende og ulike perspektiver om hva som vil gi den ultimate velvære, og mange opplever indre konflikt fordi man trekkes i flere retninger. Da er det en verdifull egenskap å kunne forstå før man dømmer eller veileder.
Referanser
Beck, U. (1992). Risk Society. Towards a new modernity (M. Ritter, Transl.). Sage Publications. (Først publisert i 1986).
Cushman,S.(1990). Why the self is empty: Toward a historically situated psychology. American Psychologist, 45(5), 599-611. http://dx.doi.org.ezproxy.uio.no/10.1037/0003-066X.45.5.599
John, O.P & Robins, R.W. (Ed.) (2021). Handbook of Personality. Theory and Research. (The Guilford Press).
Joshanloo, M. (2014). Eastern Conceptualizations of Happiness: Fundamental Differences with Western Views. Happiness Studies, 15, 475-493. https://doi.org/10.1007/s10902-013-9431-1
Ryff, C.D. & Singer, B. (2008). Know thyself and become what you are: a eudaimonic approach to psychological well-being. Journal of Happiness Studies, 9(1), 13-39. https://doi.org/10.1007/s10902-006-9019-0
Savio, D`Sa Nigel (2014). Self-Actualization and its Philosophical Underpinnings.
https://www.academia.edu/9417978/Self_Actualization_and_its_Philosophical_Underpinnings
Sirgy, M.J. (2019). Positive balance: a hierarchical perspective of positive mental health. Quality of Life Research, 28(7), 1921-1930. https://doi.org/10.1007/s11136-019-02145-5